Den moderne muntlige fortellerkunsten i Norge er rik og variert, tiltross for sin korte historie. Som et offentlig fenomen kan den spores ca. 30 år tilbake, da Marit Jerstad satte igang med korte fortellerkurs i dramautdannelsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Disse kursene var sterkt påvirket av møter med den franske fortelleren Abbi Patrix og The Company of Storytellers i England. Tone Bolstad Fløde var den første studenten som gikk ut og prøvde å skape et levebrød av å fortelle historier. Kursene ble videreutviklet til et halvårsstudium, hvor det første kullet gikk ut i 1995. Siden den gang har det vært avholdt en rekke halvtårsstudier over hele landet, og mange har studert kunsten å fortelle, enten fordi de ønsket å utøve det som et yrke eller for å bruke metoden å fortelle i andre sammenhenger som skoler og barnehager.

Ved siden av dette denne offentlige bølgen, er det to andre tradisjoner som er tilstede i Norsk fortellerkunst i dag. Den ene er de lokale fortellerne man kan treffe på bygdene omkring i Norge. Disse lever ikke av å fortelle, men forteller historier knyttet til stedet de kommer fra og de mennesker de har levd med, i mer lokale sammenhenger. Disse ”fortellerne” har alltid fortalt av glede, lyst og i arv. Den andre tradisjonen knyttes til det flerkulturelle miljøet i Norge. Her treffer man afrikanere fra både Vest -–og Sør Afrika, somaliere, iranere osv som bruker den muntlige fortellingen både i hverdag og offentlig sammenheng.

I 1996 ble Norsk Fortellerforum dannet. Dette er en interesseorganisasjon for den levende muntlige fortellingen. Her finner man alle slags typer medlemmer som lærere, bibliotekarer, pensjonister osv. NoFF har flere lokallag spredt omkring i Norge som har ulike arrangementer.

Comments

comments