Forrige helg var det fortellerfestival og jeg er overstimulert, møter, klemmer (er egentlig ikke et klemmemenneske så føles forunderlig å være tilbake i noe jeg ikke er så begeistret for, men det er også vanskelig å la være. For ofte er en klem godt å ha). Det var en fin og god festival, begeistring, prat og grunnlag for refleksjon. Jeg tenkte jeg skulle gå igjennom fortellerfestivalen med et mer faglig blikk. Du kan forøvrig lese festivalens egen blogg her.

Jeg vil bruke noen begreper og ideer for å betrakte det jeg opplevde. For det første vil jeg se nærmere på performativitet. Janek Szatkowski hevder at begrepet i utgangpunktet «implicerer både det at skabe ‘noget’, nemlig mening, ved at give form, og så det at kunne fuldføre noget. (Szatkowski, 2011, s. 111)». Mening har med andre ord vært sentralt for performativitet, men dette har med postmoderniteten blitt skjøvet mer mot virkning, hvilken virkning har for eksempel en forestilling. Performativitet er et omvandrende konsept (Berns, 2009), det vil si at begrepet historisk har blitt tillagt ulike betydninger og at det brukes i flere fagområder som litteratur, etnologi og sosiologi. I fagfeltet narratologi kan for eksempel performativitet knyttes til skillet mellom diegesis og mimesis (Berns, 2009), som forenklet sagt handler om ulike måter å formidle på. Innenfor muntlig fortellerkunst innebærer performativitet fortellerens visuelle, vokale og verbale uttrykk og samspill med lyttere (Lwin, 2010). Det performative angår situerte og kontekstualiserte handlinger (Langellier, 1999, s. 127) i prosess og gjennomføringen av for eksempel en forestilling. Risiko er et nøkkelord i det performative da det ofte handler om politisk, sosialt eller lidenskapelig engasjement (O’Grady, 2017). Endring kan også være et nøkkelord knyttet til performativitet (Bauman & Briggs, 1999), det kan være endring i en prosess eller ulike former for endringer i en forestilling. Rent praktisk handler performativitet om hvordan fortelleren behersker og tar i bruk det visuelle, verbale og det vokale. Her kommer det andre konseptet inn, nemlig ideen om mimesis.

Mimesis forstås her som representasjon (Halliwell, 2012). Ifølge Paul Ricoeur (1913-2005) knytter Aristoteles’ mimesis seg til poiesis, som betyr kunst, og at det derfor bare er innenfor kunsten at mimesis er effektiv (Ricoeur, 1991). Mimesis er en kunstnerisk prosess og tydeliggjør arbeidet mot en forestilling. På en annen side, som nevnt tidligere, gjøres det et skille mellom diegesis og mimesis, hentet fra Platon. Det vil si, det er mer riktig å kalle det en skalering hvor diegesis kan se på som det som er «ren fortelling» og i den andre enden er mimesis som en monolog framført av en karakter. Mellom disse to beveger det seg overganger, hvor mimesis handler om levendegjøring av fortellingen.
Det tredje konseptet jeg si bruke er kronotop. Mikhail Bakhtin (1895-1975) utviklet metaforen kronotop. Kronotop er satt sammen av kronos og topos, oversatt til tidrom. Bakhtin ga selv aldri en helt spesifikk definisjon på hva en kronotop er og begrepet har da blitt anvendt på ulike måter og gitt nye meninger (Bemong & Borghart, 2008, s. 5). Bakhtin hevder at mennesket er grunnleggende kronotopisk (Bakhtin, 1981, s. 95), fordi vi erfarer gjennom sted og tid. Videre nevner Bakhtin indirekte at en kronotop også er gjeldene for andre kulturelle områder enn romanen (Bakhtin, 1981, s. 84). For eksempel bruker Catherine Heinemeyer metaforen for å beskrive ulike praksiser i muntlig fortellerkunst (Heinemeyer, 2020). I følge Heinemeyer er en kronotop anvendelig fordi den ikke bare dreier seg om det kunstneriske erfaringer, men metaforen plasserer det kunstneriske i samtidige politiske, økonomiske og sosiale tendenser. Dette avhjelper å identifisere væremåter i en praksis (Heinemeyer, 2020, s. 60).

Det interessante er Heinemeyer inndeling av den muntlige fortellerkunsten i fire kronotoper. Jeg skal kort si noe om dem. Hverdagskronotopen referer til en kontekst hvor fortelleren ikke pretenderer å være en utøvende kunstner, men bruker muntlig fortelling aktivt i et sitt yrke, slik for eksempel en lærer som bruker fortelling i undervisningssamenheng. Denne fortelleren forholder seg ikke bevisst til performativitet. Den magiske kronotopen handler om den fortelleren som har stor tro på fortellingen, hvor man ønsker at lytteren skal bli fortryllet av en fortellerverden. Dette gjelder spesielt tradisjonelle fortellinger som myter og folkeeventyr. Denne fortelleren forholder seg til performativitet. Den dynamiske kronotopen er i sin tid utviklet av folkloristen Jack Zipes, som en kritikk av den magiske kronotopen. Fortelleren i den magiske kronotopen blir en romantisering av både fortelling og egen rolle. I den dynamiske kronotopen handler det om å bruke fortellingen til å adressere noe samtidsaktuelt, man ønsker ikke å fortrylle, men å skape engasjement – noe som kanskje kan relateres til det performative begrepets utvikling fra mening til virkning. Heinemeyers egen kronotop er den dialogiske kronotopen hvor fortelleren og lytteren er likestilte mer eller mindre. Det performative ligger i aktivititeten som skjer mellom forteller og lytter.

Jeg vil nå gå igjennom de forestillingene jeg deltok på. Fredagen begynte med fortellermønstring – barneprogram. Fortellermønstringen er fortellerfestivalens ønske om å skape en diskusjon rundt den muntlige fortellerkunsten i samtiden, veldig interessant. Hver forestilling hadde en fortellersnakk etter forestillingen og fortellermønstringen endte med en fagsnakk i et panel med spesielt inviterte observatører.

Den første forestillingen var Følgesvennen med Anna Øihusom & Synnøve Bryde. I det vi som «voksent» publikum kom inn i salen, var barna på plass og fortellerne i samtale med elevene. Følgesvennen er et norsk folkeeventyr du blant annet finner i Asbjørnsen og Moe, som denne forestillingen har tatt utgangspunkt i. Du finner forøvrig flere varianter av den i Norge. Jeg kjente litt til forestillingen på forhånd, da fortellerne skapte den mens de var studenter på studiet ved Oslomet, men jeg hadde aldri sett den i sin helhet., kun fått med meg deler av den. Fortellerne har beholdt den dramaturgiske gangen i folkeeventyret, men byttet ut en del av innholdet og flettet inn elementer fra sagn tradisjonen. Forestillingen er full av overskudd, energi og veldig i kontakt med lytterne. Det er en stor fest. Forestillingen befinner seg i en dialogisk kronotop, hvor lytterne kan påvirke enkelte utfall av det som skjer. Videre er den mimetisk, fortellerne ønsker å representere karakterer og steder med kropp og bruk av rom og retninger. Forestillingen er visuell gjennom kropp i rommet som også skjer blant lytterne, og bruk av trekkspill som får en flerfunksjon. Den er selvfølgelig verbal, hvor fortellerne bruker sin dialekt for alt det er verdt og den er vokal, da de bruker sang som en del av uttrykket. Og som i det postmoderne performative forståelsen, er den kanskje mer opptatt av viorningen forestillingen har – som en av fortellerne sier mot slutten: «Nå har dere en fortelling å fortelle», enn at det er en mening vi skal reflektere over. Det vil ikke si at forestillingen ikke har mening, det har den absolutt.

Den andre forestillingen: Gudenes Gjenstander med Bintang Emilie Sitanggang & Maria Bech Urland, hadde jeg sett før på Historisk museum. Forestillingen er basert på norrøn mytologi og tar for seg tilblivelsen av viktige gjenstander i mytologien. Det er alltid vanskelig å arbeide med norrøne myter på grunn av intertekstualitet, begreper, navn og gjenstander har røtter i andre fortellinger, hvor en stor del er forsvunnet. For å arbeide med en myte, må man arbeide med flere, da det stadig pekes på andre myter i den enkelte myten man arbeider med.

Her møter vi et mer stilistisk uttrykk. Visuelt beveger forestillingen seg mot band-mime, hvor kroppene blir det gjenstander og steder, nøye planlagt. Verbalt bruker fortellerne sine dialekter, mens de vokalt også er stilistiske, med noen nyanseforskjeller i karakterers direkte taler. Fortellerne er ettertenksomme og observante i sitt uttrykk, de søker ulike grenser på sitt vis. I motsetning til forrige forestilling, er meningen vektlagt framfor virkning. Det er som om det ligger et uutalt ønske om at vi skal forstå betydningen av det norrøne. Forestillingen beveger seg mot den magiske kronotopen, det er fortellingen som er viktig og ikke den konteksten vi befinner oss i. Det er sted å hvile i.

Så beveget Fortellermønstringen seg bort fra de tradisjonelle fortellingene over i det biografiske, hvor Ivar Nygaard fortalte Mors Hemmelighet. Nygaard fortalte biografisk med snutter av autobiografi, forestillingen hoppet mellom ulike livsfaser, mellom nå og da, med brudd av musikk. Scenebildet besto av en stol og et bord med «radio»/høyttaler. Forestillingen tok opp et sensitivt tema og en viktig fortelling ble formidlet. Denne forestillingen befinner seg også innenfor den magiske kronotopen, det er fortellingen som er viktig, det performative har søkelys på meningen og uttrykket er nærmere diegesis enn mimesis, i den forstand at Nygaard ikke vektlekker levendegjøring gjennom det visuelle og det vokale, men det verbale er fokuset og dette kanskje fordi fortellingen i seg selv er dramatisk nok.

Denne fortellerforestillingen ble fulgt opp av No veks der berre blomar og gras med Johanne Øvstebø Tvedten. Tittelen henspiller på et maleri av et bestemt sted som vises mot slutten av forestillingen. Selv om denne forestillingen hadde samme tema som forrige, hadde den et helt annet uttrykk. Forestillingen er bygd over et intervju som så framføres i jeg-form. I skalaen mellom diegesis og mimesis er dette altså i en helt annen ende, selv om fortelleren ikke spiller en karakter, men låner stemmen sin til den opprinnelige fortelleren. Det samme grepet kan du for eksempel finne i det episke verket Iliaden hvor fortelleren brått går over i jeg-form. Selv om forestillingen er performativ og lener seg mot mimesis, er denne også innenfor den magiske kronotopen. Fortellingen fungerer som et vitne om en vanskelig tid, det er den som er viktig og ikke samtiden vi befinner oss i.

Etter disse forestillingene fulgte det opp med noe fortellerfestivalen kaller fortellerstudio, hvor tre fortellere hadde arbeidsvisninger. Veldig interessant.

Jeg deltok ikke i mer den dagen, så var det lørdagen som begynte med en lekende barneforestilling på Deichmanske bibliotek. Lurveleven / Roskaremu med Skrål og Skrammel. Det var, som sagt, en lekende forestilling som hadde en alvorlig undertekst – noen har gått bort. Denne forestillingen, framført av tre stykker, ligger innenfor den dynamiske kronotopen, man bruker fortellingen til å adressere noe. Mimesis var gjennomgående og ikke minst en lek med mimesis hvor det ble hentet fram særtrekk ved karakterer som både dyr og mennesker. Hele spekteret av performativitet ble bruk i et høyt tempo, hvor det opplevdes som et forsøk på å balansere mellom mening og virkning.

Neste forestilling, FAKE av Abbi Patrix og Wilfried Wendling samt Ævestaden, Torgrim Mellum Stene og Suzanne Øfjord bar med seg noe sentralt innenfor performativitet i dag, risiko. Risiko er et nøkkelord i det performative da det ofte handler om politisk, sosialt eller lidenskapelig engasjement (O’Grady, 2017). Endring kan også være et nøkkelord knyttet til performativitet (Bauman & Briggs, 1999), det kan være endring i en prosess eller ulike former for endringer i en forestilling. Forestillingen tok oss med ut i gatene nederst på Grünerløkka. Fortellingen om Peer Gynt var ideen, men denne ble drøftet og satt opp mot samtidsaktuelle temaer, der vi vandret med høretelefoner og tok inn over oss det som skjedde på øret og det visuelle utenfor oss selv. Forestillingen var innenfor den dialogiske kronotopen, stemmer og utsagn ble hentet inn fra tilfeldige mennesker i omgivelsene, samt sitater fra lesedramaet av Henrik Ibsen. Mimesis er sentralt, innledningsvis blir vi fortalt at det er ikke Abbi Patrix som forteller, men Peer Gynt. Patrix låner ikke bare bort sin stemme, han la Peer Gynt styre vår opplevelse. Det var en opplevelse.

Det var de to forestillingene jeg fikk med meg på lørdag.

Søndagen foregikk fortellerfestivalen på Det Andre Teatret. Først ut var fortellerforestillingen From The Woods med Markus Luukkonen. Luukkonen presenterte en blanding av personlige anekdoter, folkeeventyr og skrøner i sin forestilling. En karnevalsk stemning hvor du egentlig ikke alltid visste hvor du var i narrativet, men med en tydelig lengsel etter tilhørighet. Det handlet om kjærlighet og å se seg selv i en linje av generasjoner, være fremmed for seg selv, slik jeg tolker fortellerforestillingen. Det ligger et ønske i forestillingen om å bryte den magiske kronotopen, gjennom å skape en dialog med oss lyttere, men vår deltakelse utgjør ingen forskjell, de blir kommentarer til fortellingene og sitasjonen fortellingene står i. Det er helt fint, for innimellom er det bare godt å hvile i en opplevelse. Luukkonen bruker flere mimetiske grep, de virker tilfeldige, som om de blir skapt i øyeblikket, som karakterisering og deiktiske blikk inn i situasjoner. Det er med på å gi en følelse av at alt skjer nå.

Neste på programmet var Beatur – Master of the Universe med Beatur. I programmet står det at dette er en ekte historie, da blir jeg alltid skeptisk. Det er en kakofoni av en forestilling av lyder og følelser, assonans og dissonans om rusens destruktive kraft. Forestillingen befinner seg innenfor den dynamiske kronotopen, en vilje etter å adressere noe i samtiden. I det mimetiske uttrykket, er det likevel, for meg, diegesis som fungerer best, der hvor han forteller i et nært jeg uten det skurrende mimesis som blir for fylt. Og kanskje er det slik generelt, at diegesis fungerer der mimesis er sterkt tilstede som en kontrast?

Det siste på programmet var Story Fight Night. Det var en ren underholdende opplevelse som punktum på festivalen.

Det var en god og variert fortellerfestival som viser at den vil et sted. Neste år går du ikke glipp av den.

Kilder
Bakhtin, M. M. (1981). The dialogic Imagination Four Essays by M. M. Bakhtin. Austin: Univeristy of Texas Press.
Gaasland, R. (2000). Veien Til Livets Tre: Kronotopisk Analyse Av Hamsuns Novelle «Et spøkelse». Nordlit, no. 8, ss. 91-99.
Halliwell, S. (2012). Mimesis. I S. Cushman, C. Cavanagh, J. Ramazani, & P. Rouzer, The princeton encyclopedia of poetry and poetics: Fourth edition. New Jersey: Princeton University Press.
Heinemeyer, C. (2020). Storytelling in Participatory Arts with Young People The Gaps in the Story. York: Palgrave Macmillan.
Kudrjavtseva, T. (2000). A Fracture in Time: On the Chronotope of Colonisation in a Science Fiction Novel. Nordlit. no. 8, ss. 149-164.
Ricoeur, P. (1991). Mimesis and Representation. I M. J. Valdés, A Ricoeur Reader Reflection and Imagination. Toronto: University of Toronto Press.

Comments

comments