Den gangen henvendte jeg meg til Ratatosk (en e-post liste for fortellere) for å få ideer til gode fortellerarenaer. Resultatet var at jeg fikk en rekke anekdoter om fortelleropplevelser. Sist ut da var Hilde Eskilds nyervervede erfaring på aldershjem. Jeg har selv noen enkelt erfaringer i dette, som tilsvarer Hildes erfaring. Gjennom ”Den kulturelle spaserstokken” fortalte jeg på et sykehjem noe som resulterte i at de fleste sovnet, en ville forlate fortellerstunden, en annen måtte sitte helt opp i meg, fordi han hørte så dårlig. En annen skulle absolutt ha i gang en diskusjon om djevelen. Hildes erfaring involverte nok flere sanser, da en lukt spredte seg i lokalet, en lukt som medførte flere brekninger hos fortelleren Hilde. Hilde skriver: Da forestillingen skulle begynne og arrangøren sto og ønsket meg velkommen, begynte en mistenkelig lukt å bre seg i lokalet. Det var lite å gjøre med det, og de ansatte sendte meg unnskyldende blikk. Det var faktisk så heftig at jeg måtte snu meg bort et lite øyeblikk og brekke meg, men nå skal det nevnes at det skal ikke så mye til for min del. Jeg har en ganske ømfintlig luktesans.”
Det er et par av fortellerne som har bryllup som en av sine heller dårlige fortellererfaringer. Her er det snakk om glass som klirrer, folk som smatter, og kanskje det til og med foregår midnatt.
Altfor små eller få barn går igjen som ”fortellerens skrekk og gru”. Det er selvfølgelig ikke barna det er noe galt med, men den voksne som ikke har skjønt situasjonen og benytter anledningen til litt fritid. Den nå avdøde fortelleren Tone Idunn Fløde forteller om da de oppdaget et dødt pinnsvin i det hun skulle fortelle. Dødens nærvær kan man umulig konkurrere med. Dette har Dagny Mikkelsby også erfart, da hun fortalte til et begravelsesbyrå. Det gikk visstnok fint, til tross for det lave taket i huset hvor hun opptrådte. Lav i den forstand at hun dunket hodet i det konstant.
Her er en liste over skrekk eksempler, utover de nevnte over:
– fortelling sammen med en berømt kollega, som alle har kommet for å høre, men som likevel selv ikke kommer – samtidig høljer det ned utenfor. Det hele foregår i et telt.
– Fortelling på et familiearrangement, sammen med en ballong mann
– Barnas dag , stående på en vogn trukket av en hest
– Å fortelle om ”økologiske bønner” på et kjøpesenter
– Å fortelle på en T – bane stasjon og folk slenger penger til deg som om du var en tigger
– Orgelpipehus når orgelet begynner å spille
– Halloween fest etter at gjestene har spist og ikke minst drukket
En skrekkopplevelse for noen, kan være et hell for en annen. En forteller å fortelle i grotte som en opplevelse av det positive, mens en annen forteller fant den samme konteksten som vanskelig. Ofte handler det om å kunne velge rett fortelling til den rette situasjon.
Utesituasjoner kan være positive fortelleropplevelser. Svend-Erik Engh forteller med all rett om ”blodbøgen foran Rosenholm Slot” som det aller beste sted. Andre situasjoner er i mørket rundt et bål eller i et telt. Til og med en heis kan bidra til en god fortelleropplevelse, da gjerne en heis som står fast.
Avslutningsvis vil jeg sitere Hilde Eskild igjen: ” Jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle fortelle for 20 bibliotekarer ved et bål i en lavvo. Da jeg kom inn, satt det 25 blikkenslagere der. Det er et typisk manneyrke, skjønte jeg da, for det var ingen damer der, og alle mennene hadde på seg caps med bremmen dradd godt ned i pannen. Ingen så på meg. Alle satt med bøyde hoder og glodde på ølboksene sine. Jeg har sjelden tenkt så fort, og ommøblert et repertoar i slikt tempo. Og så gikk det bra!»
Jeg tenker at hvem andre enn en forteller kunne taklet en slik situasjon?
Etter at jeg postet dette innlegget, kom fortelleren Irene Ulnes med følgende fortelling:
“Jeg fortalte på en festival. Skulle fortelle samme forstillingen 4 ganger. Det skulle foregå i et telt. Jeg var tidlig ute. God stemning. Mange barn. Plutselig begynte lydprøver på hovedscenen med artist sammen med stort kor. Jeg kjente ikke på den gode stemningen lenger. Stillheten var borte. Det ble vanskelig å fortelle.
En annen gang var jeg invitert på et familiearrangement. Jeg skulle fortelle for barna. Da folkene begynte å strømme inn, de var mange, alle var over 70, kanskje de ikke var så gamle, men voksne. Jeg fortalte det jeg hadde planlagt. Det var faktisk en gøy opplevelse.”
Takk til de nordiske fortellerne som delte sine betroelser: Svend-Erik Engh, Susie Haxthhausen, Marianne Christensen, Ragnhild Storaker, Tore Rahn, Dagny Mikkelsby, Tone Bolstad Fløde, Hans Petter Meirik, Sara Arámbula, Lars Bjørn Jensen, Anne Lise Wie og Asbjørg Skretting Vaaland.