Han kaldte seg forteller, men fulgte ikke de uskrevne lovene. Riktignok fortalte han historier, men han nøyde seg ikke med det. Han trakk lærdom ut av dem og forklarte menneskene hva som var rett og hva som var galt. (Wiese 1990:117)

I vår vestlige fortellertradisjon sies det at den fortelleren ”hvis ansikt du glemmer og husker historie” er en god forteller. Fortellingene er fokus. Fortelleren skal ikke moralisere eller trekke slutninger for lytteren. Her er det ikke snakk om å usynliggjøre fortelleren helt, det er en umulighet. Skjønt dette har blitt misforstått som det og innimellom fått avskrekkende konsekvenser hvor studenter har blitt iført en tvangstrøye av minimalisme. I boken ”Storytelling: process and practice” brukes begrepene opaque (historien) og transparent (fortelleren) (Livo & Reitz 1984). Fortelleren er den usynlige drivkraften av det som skal synliggjøres. Fortelleren er sterkt tilstede i form av sin personlighet, valg av historie og valg innad i historien. Fortelleren kan i formidlingen direkte vise sine personlige valg, såkalt ”editoralizing” (Livo & Reitz 1984) Marit Jerstad skriver i Fortellerkunst :

Fortelleren står foran publikum med hele sin personlige historie bak seg, vedkommende skal formidle et eventyr, epos eller myte og allerede valget av historie viser hen til den kommenterende rollen fortelleren har i forhold til sitt stoff. Fortelleren står hele tiden i et interaktivt forhold til publikum. Fortelleren benytter seg av mimikk og gester. Pauser, rytme, tempo vektlegging og ordvalg er en del av hans/hennes verktøy. (Jerstad 2007:31)

Som en liten kuriositet er det verdt å nevne de åtte reglene Anne Pellowski har hentet fra Gamle Persia i boken “World Storytelling”. Her fritt oversatt:

1. Han må ha studert fortellingen han ønsker å fortelle med sin mester… Han må ha repetert den så mange ganger at han ikke går i stå.

2. Han må fortelle med veltalenhet og gjøre den spennende, og han skal ikke være ordinær eller kjedelig.

3. Han må vite hva slags fortelling som passer for enhver forsamling, vite når han skal stoppe og lignende. Han bør for det meste fortelle det folk liker.

4. Han bør av og til forskjønne sine fortellinger med vers eller rim, men ikke slik at det blir kjedelig.

5. Han bør ikke komme med umulige eller overdrevne utsagn slik at han
mister ansiktet blant folket.

6. Han skal ikke komme med sarkastiske eller kritiske bemerkninger, slik at han blir mislikt.

7. Han skal ikke true til seg betaling og ikke plage folket.

8. Han skal ikke stoppe for tidlig eller holde på for lenge, men alltid holde seg til den gylden middelvei. (Pellowski 1990:208)

Fortelleren velger sitt materiale som hun vil fortelle. Dette materialet blir formet av ens personlighet og formidlet i en direkte form til sine tilhørere. Det vil si at ingen kan fortelle ”min fortelling som meg”. Du kan fortelle utfra samme struktur, men legge en helt annet fokus i det som fortelles. Fortelleren forestiller ikke å være andre enn seg selv, men kan likevel ta i bruk kostyme, slik en prest tar på seg sin kappe. Fortelleren er alltid til stede og er den styrende instans i en formidlingssituasjon. Fortelleren kan i sin bearbeiding og formidling ta i bruk en rekke metoder og teknikker, som gjør at hun kan lignes med en forfatter, skuespiller, dikter, instruktør og så videre. Forteller kan selv være deltager i fortellingen, enten i form av å være en hovedperson – altså en jeg- fortelling, eller i form av å være en biperson.

Fortelleren kan også gi sin fortellerstemme videre til noen i det fortalte. Eksempler på dette er det norske folkeeventyret ”Kjæresten i skogen” hvor hovedaktøren forteller om sin drøm og det greske eposet Odysseen, her forteller Odyssevs selv om sin nedgang til dødsriket. Likevel gestalter ikke fortelleren en rolle, men bruker ulike synsvinkler. Pellowski sier at for at fortelleren skal kunne skape gode fortellerforestillinger kreves følgene kvaliteter: Personlighet, intelligens, erfaring, minne og spontanitet. Bruno de La Salle beskriver fortellerens rolle slik:

He is a poet when he composes, pleads and sings; a story teller when he relates, describes, comments and addresses us; an orator when he exhorts, flatters, thanks, reasons; an actor when he plays the parts of all the different characters he has brought to life. (Salle 2004:83)

Anne Pellowski historisk et skille mellom skalden/barden og den folkelige fortelleren. Skalden var både forteller, musiker og dikter. Selve betegnelsen bard er keltisk. Fortsatte bevarte verker som illustrerer den type fortellerkunst fremført av en skald er Gilgamesj, Iliaden, Odysseen, Sigurd Fåvnesbane, Robin Hood, Tain, Ramayana. Skalden hadde høy status i sitt samfunn, og satt gjerne ved en konges side. Den høye statusen og forbindelsen med makten hadde også sine bakdeler. Skalden var en betrodd som kjente maktens historie og en utøver av ordet. Den eneste form for sensur var død eller eksil. I Storbritannia levde barden under harde kår ettersom den romersk/katolske kirken fikk sitt innpass. Det skjedde både en form for degrenering og forflyttning. Det sies at den fargerike barden (de mest ærede hadde seks farger i sine plagg) ble omgjort til narren eller Harlequin, kledd i sort og hvit og opererte som stum.

I Vest-Afrika finner vi fortsatt den dag i dag representanter for denne typen fortellerkunst. Grioten har fortsatt sterk posisjon. Jeg selv fått anledning til å arbeide med grioter fra slekten Sissoko. Deres instrument er det harpelignende strenginstrumentet kora. Solo Sissoko ble pekt ut av sin far som griot i ung alder og i en alder av 39 var han ennå ikke utlært. Musikken er en sentral del av griot tradisjonen og i den vestlige verden blir de hovedsakelig betraktet som musikere og ikke fortellere. Om kvelden, etter endt arbeidsøkt, fremfører grioten sine historier. I en historie kan de slå ned på samfunnets mangler og ubalanse. På den måten blir fortellersituasjonen en form for katalysator for fellesskapets sinnelag. Fortellersituasjonen involverer dans, tromme (som også kan snakke med egen stemme) og andre instrumenter. Fellesskapet deltar aktivt i fortellersituasjonen, de responderer, korrigerer og irettesetter. Derfor er det kun de virkelig gode som overlever som grioter.

«Folk storytelling» skiller fra ”bardic storytelling”, ved at det er det vanlige folket som fortalte for vanlig folk. Det er denne fortellerkunsten som har holdt seg lengst i den vestlige verden. Tradisjonsbærere er også en benevnelse som brukes om disse fortellerne, det vil si at de behersket flere håndverk eller uttrykksformer.

Fortelleren er både en skapende og utøvende kunstner. Terje Borgersen skriver i artikkelen myten om kunstneren:

kunstneren framstilles da både som opphavet til geniale kunstverk og som en person i besittelse av en unik grensesprengende skaperkraft – noe som i sin tur bygger på en forestilling om liv og verk som en uløselig enhet.(Borgersen 1998:272)

Videre skriver han at kunstneren er en som står utenfor samfunnet. Fortelleren er på den ene siden avhengig av fellesskapets normer, men samtidig skal de kunne stå utenfor. Denne rollen ligner også den opprinnelige sjamanens rolle. Ørnulf Hodne forteller om fortelleren som en som skilte seg ut. Informantene til blant annet Asbjørnsen og Moe var de fortellerne med størst repertoar. (Hodne 1998) De hadde status til tross for at de kom fra det laveste sosiale sjikt. Deres ytre mangel ble kompensert på av fortellinger. Fortelleren, Hodne beskriver, var en som hadde flere roller i sitt samfunn:

Enhver eventyrforteller var altså tradisjonsbærer i dobbelt forstand: Han eller hun sørget for at en mengde nedarvede historier ikke gikk i glemmeboka, men kunne glede og underholde stadig nye generasjoner, og de bidro til å forvalte de normer, verdier og holdninger som figurerte i fortellingene og som tradisjonsmiljøet aksepterte og ønsket å opprettholde. Ikke rart at noen av dem så på seg selv som viktige samfunnstøtter. (Hodne 1998:201)

Eventyrfortellerne var spesialister. Det var menn som opptrådte offentlig, kvinner hjemme. Brennevin og tobakk var betalingen de fikk. Den norske fortellerstilen lignet på den norrøne, knapp og rett på sak – ”Å si ting med få ord, er ikke det kunsten.” Folkloristen Richard Berge skilte mellom tre typer fortellere: Det var den upersonlige stilen som helst er en referatstil og hvor det var ingen dialog. Den andre var den personlige stilen – hvor fortelleren kom med personlige refleksjoner. Den mest ærbare var den reine eventyrstilen –hvor fremføringen er nedarvd og rytmen dominerte.  En god representant for denne stilen var Olav Tjønnstaul (Berge 1976):

På mange måter kan Olav Tjønnstaul stå som typisk representant for god eventyrforteljing, med det opne sinnet han hadde for innhald og form, med den sterke kunstnarlege innlevinga i handlinga, med byrgskapen over å kunne fortelje og fortelje godt.(Berge 1976:82)

Folkloristen og fortelleren Diane Wolkstein beskriver noe tilsvarende i møte med fortelleren Delaba fra Haiti:

He was an excellent entertainer. He varied his voice from contralto to falsetto, from oud to soft. He impersonated animals with gesture and voice. He sang and danced. When he danced he not only turned in circle clapping ../../.. but he also invented steps and gestures. He danced slowly, he danced fast. The audience loved him. They sang louder and louder. Again he admonished them, this time with a twinkle in his eye and a tilt of his head. (Wolkstein 1997:6)

Begge fortellerne nevnt ovenfor sier noe om den store variasjonen av stiler det kan finnes blant fortellere. Ben Haggarty skiller mellom to typer fortellere: ”the professional” og ”by the fireside”. Den profesjonelle fortelleren er hun som står på scene og er bevisst sine virkemidler. ”By the fireside” er bildet du har av den fortelleren, den som sitter ved ilden, grua og forteller. Dette tilsvarer noe av det Pellowski skisserer som den folkelige fortelleren og ikke minst den franske klassismens opptegning av fortelleren ved ilden.

Kirsten Thonsgaard deler fortelleren inn i flere kategorier. Hun kaller den første for «Hverdags fortelleren». Hverdagsfortelleren forteller den konvensjonelle fortellingen. Det er en fortelling hvor fortelleren selv mer eller mindre er tilstede, og fortellingen oppleves som sann, at det er noe virkelig har hendt. Fortelleren bruker en naturlig språkdrakt. Men hverdagsfortelleren definerer ikke seg selv som forteller. Den andre kategorien hun har er den bevisste forteller. Her bruker fortelleren bevisst fortellingen som uttrykksmiddel. Hun ritualiserer det å fortelle, slik at det fremstår som noe annet enn en hverdagslig samværsform. Gjennom sin kropp, stemme og så videre skaper hun dette rommet. Den tredje kategorien er den offentlige forteller og Thonsgaard konsentrerer seg om en underkategori som hun kaller Myteforteller. Denne fortelleren har en spesiell samfunnsfunksjon og tilsvarer det som Pellowski nevner under «bardic storyteller». Mytefortelleren bærer sitt folks fortellinger. (Thonsgaard 1998)

I Norge kommer fortellerne hovedsakelig fra flere «hovedgrupper», drama/teater, læreryrket og bibliotekarer. Det finnes ingen organisasjoner som manifesterer fortellerne som en forteller, slik som skuespillerforbundet eller forfatterforeningen. De som vil kan kalle seg fortellere. Å kalle seg en profesjonell forteller, handler ikke bare om å tjene penger. Det handler også om en bevissthet i forhold til kvalitet og kanskje ”å ha et kall”.

I dialogen ”Ion” av Platon, beskrives rapsoden  som forfengelig, besatt, fornuftsstridig og driver med manipulerende resitering. Er dette et bilde av den muntlige fortelleren i dag? I det jeg opptrer er det en grad av selvopptatthet og egosentrisme tilstede. Jeg tenker kanskje til og med i mer grad hos fortelleren enn andre utøvende kunstformer. På en måte kan det sees på som en form for beskyttelsesmekanisme. Fortelleren er seg selv og naturlig nok opptatt jeget i det. På en annen side er fortelleren avhengig av fellesskapet og kommunikasjonen med dette. Jeg kan som forteller ikke få fokus ved å være over fellesskapet, men ved å la fortellingen være fokus i fellesskapet. Inspirasjonen gjør fortelleren til noe transcendent. Antikkens inspirasjon kom fra gudene og fortelleren var et medium. Fortelleren blir inspirert av flere ting, spesielt av å høre andre fortellere og av fortellingene i seg selv. I det jeg forteller, kommer impulsene fra historien, rommet og publikum.

Det er en form for manipulasjon tilstede når jeg forteller, for jeg ønsker å føre lytterne inn i ulike emosjoner og opplevelser og assosiasjoner. Jeg ønsker likevel å beholde den nakne retoriske situasjonen. Det er en balansegang – på den ene siden ønsker jeg ikke å dulle – jeg ønsker at fortellingen skal føre til en eller annen form for handling eller refleksjon – samtidig skal jeg ikke påvirke lytterne slik at de ikke er frie til å velge.

Comments

comments