Først av alt vil jeg takk for at jeg fikk æren av å være årets forteller, for en ære. Det ligger da i oppdraget å avslutte det med en refleksjon over utfordringen gitt og den gjennomførte fortellerfestivalen. Jeg har valgt å fokusere på den ubeskyttede yrkestittelen, det forunderlige vesenet, den uensartede og ”vanskelig å plassere” fortelleren. Først tar jeg for meg mine generelle tanker om fortelleren, deretter litt om prosessen rundt fortellerforestillingen 23.27 og avslutningsvis fortellerfestivalen 2017.
For meg er det å fortelle fortellinger et kall; jeg gjør det fordi jeg ikke kan annet. Det å fortelle å fortelle en fortelling kan synes enkelt fordi det å fortelle er jo en naturlig menneskelig handling. Men det å være forteller er belastende, berøvende og befriende; og et konstant gledelig hardt arbeid for en slikk og ingenting. Som forteller får jeg stadig høre: ”Alle forteller fortellinger, alt er i bunn og grunn formidling av historier.” Jeg skal ikke her gå inn på en teoretisk utgreiing om hva en fortelling faktisk er, men ja, alle kan i prinsippet fortelle en fortelling, men ikke alle er fortellere. Det å være en forteller har sin egen diskurs og sitt eget håndverk som fortelleren hver dag øver på. Men først og fremst er fortelleren synlig gjennom sine valg. Folkloristen Richard Berge påpekte dette på begynnelsen av 1900 tallet: fortelleren har en kunstnerisk personlighet som synes igjennom fortellingen. Hos fortelleren møtes både tradisjonen fordi fortelleren er bevisst sitt eget, sin stil, fortellingens opphav og samtiden, fordi fortellingen tilpasses den tiden fortellingen fortelles inn i. Så når en forteller framfører en fortelling er hen bevisst både den tradisjonen hen eller fortellingen står i, samtidig som hen reflekterer samtiden inn i sitt kunstneriske uttrykk.
Denne kombinasjonen var nok åpenbar i vår forestilling ”23.27” hvor vi kombinerer det autobiografiske med det norrøne materialet. Det som kanskje ikke var like synlig var bevisstheten knyttet til skaldetradisjonen gjennom brå brudd og bruk av scenerommet. Den svenske litteraturviteren Lars Lönnroth påviser hvordan skaldene var bevisste sine performative uttrykk. Lönnroth viser at det flere steder i sagatradisjonen finnes eksempler på utøvelse av kunstformen. Det er eksempler på hvordan de forberedte sin fremførelse lang tid i forveien og tilfeller hvor de kledde seg ut og laget en fiksjon rundt sin opptreden. Deres fremførelser kunne sette lytterne inn i en annen tilstand og i tilfeller kunne lytterne bli direkte deltakere i forestillingen. Samtidig opptrer vi i en annen kontekst enn det skaldene gjorde. Skaldens publikum hadde referanser til materialet på plass, i dag må vi som fortellere gi lytterne tolkningsverktøy inn i det kunstneriske verket.
Jeg fikk ikke med meg alt under fortellerfestivalen, men jeg fikk med meg noe snakk og deltok selv i flere samtaler. Vi fortellere er opptatt av de opplevelsene som var våre døråpnere inn i denne kunstformen. Vi går til festivaler fordi vi søker å oppleve det igjen og ønsker at andre skal få møte denne åpenbaringen. Vi blir skuffet over å ikke finne tilbake til denne opplevelsen, samtidig som vi stønner over fortellerkunstens evolusjon mot noe vi ikke kjenner igjen. Dette er et sunt trekk fordi vi drøfter vår egen virkelighet opp mot det som møter oss i døren. Samtidig mener jeg at vi fortellere må ta oss selv i nakken, for hva gjør vi selv for å skape et materiale som kan brukes inn i en fortellerfestival? Vi har blitt gode leverandører når det gjelder barn og ungdom; vi følger opp vårt samfunnsansvar. Men hva skaper vi av produksjoner beregnet på voksne? Og ikke bare det, hvordan løfter vi vår kunstform inn i en diskurs, refleksjon og diskusjon i det offentlige rom. Hvordan blir vi premissleverandører i vårt eget fagfelt?
Det er tre uttrykk fra festivalen jeg ønsker å si noe om. Katrice Horsley leverte overskuddsforestillingen ”Clockwork”, et materiale som besto av en blanding av tradisjonsmateriale, kunsteventyr med motiver fra ”fairy-tale” sjangeren ispedd autobiografiske elementer. Når jeg skriver ”fairy – tale” sjangeren henspeller jeg på den mer moderne litterære behandlingen av motiver fra tradisjonen fremmet av blant annet Angela Carter og Marina Warner, hvor motivene blir satt inn i en mer moderne kontekst, men som likevel ivaretar symbolspråket til undereventyrene. Det litterære overskuddet skinner igjennom og ikke alltid like lett å ta inn som lytter fordi motivene raser fort forbi oss. Men Katrice står helhjertet og ærlig i det og representerer en forteller som har tatt tydelige valg i hennes tolkning av samtiden.
Det neste er prosjektet ”Skygger av tvil” som besto av en rekke utøvere, en konseptuell hendelse som for oss fortellere er vanskelig å håndtere. Vi er opptatt av struktur og form og det kjente vi ikke igjen her. I programteksten står det: ”Hva kan vi holde oss fast i når alt flyter ut?” Alt fløt ut. Men vent… kjenner vi det ikke likevel igjen? Det er som fortellersete i skumringstiden hvor man ikke kunne gjøre annet enn å fortelle; små fortellinger som fulgte på hverandre til det tok slutt fordi det var tid for å gjøre noe annet, ikke fordi en forhåndsbestemt dramaturgi tilsa at nå skulle høydepunktet plasseres, etterfulgt av åpenbaring og amen.
”Maria Johansdatter” har jeg opplevd tre ganger, men første gang på svensk under fortellerfestivalen. Et godt håndverk av en forestilling som blir servert oss uten innblanding av fortelleren og musikerens kommenterende tolkninger, for hvordan det egentlig ender er opp til oss å avgjøre. En viktig fortelling som forteller at vi har utviklet oss samtidig som vi står fast i de samme fordommene da som nå.
Fortellerfestivalen 2017 serverte disse tre uttrykkene og mere til, til forargelse og glede. Fortelleren er ikke en ensartet stil og tolkning, fortelleren er bærer av stemmene til de som ikke selv kan uttrykke seg, enten de kommer fra levd eller ulevd liv, fortid eller nåtid.