Gjennom møte med fortellere og observasjon av fortellersituasjoner, oppdages det mangler i folkloristen Richard Berges utgreing om den norske fortellerstilen. Innsamlere av folkeeventyr fra midten av 1800 tallet og framover var primært interessert i materialet, i fortellingene, og observerte vel ikke fortellerne i en reel fortellersituasjon. Dette formidler ihverfall innsamlerne ikke noe om. Så når Berge deler fortellerne inn i tre stiler innbefatter det ikke elementer som kroppsbruk eller kontakt med lytterne eller rommet det ble fortalt i.
I dette innlegget finner du den første fortelleren jeg hadde en samtale med. Intervjuet er gjort på en opptaker og deretter transkribert. Fortellersituasjonen foregikk i et bibliotek og var for barnehagebarn. I min spørreundersøkelse blant fortellere er det 20.8 % fortellere som forteller for barn i alderen 2 – 5 år. Dette er sammen med ”voksne som lyttere” den nest største målgruppen for fortellere.
Rommet fortellersituasjonen foregikk i, var en liten Black box hvor det var markert en halvsirkel med en rad stoler. Barn og voksne satt på sitteunderlag innenfor denne halvsirkelen. Fortelleren brukte selv en krakk til å sitte på. Barna satt rimelig nær fortelleren.
Fortellerprogrammet besto av en rekke regler og rim og rytmer fra åpning til avslutning. Noen av reglene ble gjentatt flere ganger og noen regler ble spredt utover i programmet. Mot slutten av programmet ble regleeventyret Pannekaka fortalt. Fortelleren hadde bearbeidet Pannekaka til sin versjon og ble fortalt med følgende trekk: ikoniske bevegelser, karakteriseringer, onomatopoetikon og interaksjon. Fortelleren hadde god kontroll på situasjonen og lot seg ikke vippe av pinnen av gråtende barn eller lignende.
Hele programmet var dominert av:
Gester – rytmiske, ikoniske og metaforiske
Rytmer
Interaksjon
Og ansiktet ble også brukt gestikulerende.
Etter fortellersituasjonen uttalte fortelleren: «Jeg syns det er priveligium å få komme å gjøre dette her to ganger i halvåret. Det er så ekstremt umiddelbart på godt og vondt. Jeg har et repertoar som jeg kan plukke av. Og så går det litt i perioder på hva som er mine ‘hits’ som jeg liker godt. Så er det noe nytt sånn som ‘Fire små ekorn’ som jeg fortsatt driver å …. Det gjør at det er en fantastisk deilig mulighet for improvisasjon. Jeg syns det var fint. Jeg syns det fabelaktig fint egentlig hver gang med disse småttingene.»
I møte mellom fortelleren og meg var mye av samtalen knyttet til det fortelleren kaller for «det rituelle i eventyrene» og improvisasjon. Hen var opptatt den dynamikken som ble skapt i dette spennet. Dette kan være inne på det Berge kaller for impresjonisme. Fortelleren mente at gjennom å ha en god fast ramme, var mulighetene større for improvisasjon. Slik jeg tolket fortelleren var de rytmiske stilen funnet i folkeeventyrene et ideelt utgangspunkt for improvisasjon.
Under fortellersituasjonen fortalte fortelleren regleeventyret Pannekaka. Hen hadde selv hørt det som barn. Denne fortellerens materiale består primørt av norske folkeeventyr og norrøn mytologi. I spørreundersøkelsen gjort blant fortellere er det 11, 3 % som hevder at de kun forteller norske folkeeventyr. 34% svarer at de har norske folkeeventyr som halvparten av sitt materiale. Pannekaka er ikke det eventyret som når høyest opp blant fortellere og det kan skyldes at fortellere anser dette eventyret som så tilgjengelig alikevel at man ikke prioriterer dette eventyret. I denne fortellersituasjonen ble Pannekaka fortalte mot slutten av programmet og dette var et bevisst valg fra fortelleren:
”Jo, den tar en del energi for meg. Men det noe som barna skal fordøye, sånn at det… jeg opplever at det begrenset hva de kan ta i mot etterpå.”
Som nevnt tidligere var fortellerstilen preget av bruk av gester og jeg merket med at fortelleren brukte svært lite deiktiske gester, det vil si ”de pekende” gestene som forbinder det imaginære rommet med det fysiske rommet. Fortelleren og jeg fabulerte over dette sammen:
Meg: Det jeg merket meg nå var at du brukte ikoniske gester, gester som forteller det samme: hugge ved. Og så brukte du også metaforiske gester. Du brukte mye rytmiske gester. Du brukte også ansiktet en del, men det kan jeg ikke så mye om. Men du brukte ikke noe særlig og det syns jeg er interessant i forhold til så små barn og at du intuitivt har fanget det, fordi det kan være vanskelig for små barn og forstå betydningen av, og det er deiktiske gester. Det vil si pekende gester. Man får den imaginære verden til å bli levende her og nå.
Fortelleren: Du, det er kjempeinteressant. Det har jeg ikke tenkt på. Det vil si, for jeg bruker det mye når jeg forteller for voksne. Mye altså og har jobbet mye med det. Og blitt voldsomt utfordret på det i noen… jeg fikk masterclass hos M. et par år og hun har jo virkelig utfordret meg på det. Men det er faktisk sånn at når jeg forteller pannekaka for da er det akkurat i den derre dialogen, for da har jeg et bilde på at der står hanepane, men et eller annet sted i bakhodet er sånn at… skjønner de dette? Det er jo steikepanna men det
Meg: Den er mimisk!
Fortelleren: Ja..
Meg: Det er mer plassering av ting i rommet som ikke er der. Det jobber du altså bevisst med?
Fortelleren: Ja. ../../.. På en måte kunne jeg tenkt meg at vi alle sammen hadde sittet i en stor sirkel. At det er så lite scene/sal som mulig. Mens i andre sammenhenger så er det jo veldig tydelig.
Meg: Ja, du har de jo veldig tett inn på deg. Det kan jo også være en faktor av at man bruker mindre av den type gester fordi du har ikke det rommet hvor du kan plassere de rundt deg på en måte.
Fortelleren: Nei, jeg har ikke det rommet og det blir lissom feil hvis de barna sitter plutselig inne i et eller annet jeg forteller om.
Det er interessant å fundere over om deiktiske gester er for abstrakte for små lyttere å ta inn over seg som en meningsskapende del av en fortelling.
Om jeg går til Berges kjennetegn for eventyrstiler, vil jeg si at fortelleren i denne fortellersituasjonen hadde den rytmiske eventyrstilen. Kjennetegnene fra stilen og som gikk igjen i følgende situasjon var:
• formen er bundet, den har ingen realistiske eller impresjonistiske innskudd
Her hadde riktig nok fortelleren noen små innskudd, men det var ikke noe som dekonstruerte helheten av programmet eller fortellingen som ble fortalt.
• formen er preget av rytmer som kommer i en bestemt rekkefølge
• gjentakelser
• Dramatisering gjennom bruk av dialoger
• inngang og utgang er ofte faste formler
• vers og rim
Fortelleren hevdet selv av hen identifiserte seg med både den rytmiske og den personlige stilen: ”For jeg kunne kjenne meg igjen i begge deler, både det rytmiske og det han kaller for den personlige fortelleren. Det var noe av det jeg mente med å hvile på ritualene. Men bruke dem som springbrett….”
Fortelleren mener altså at den rytmiske eventyrstilen kan åpne opp for den personlige stilen, hvilket er interessant tanke å følge videre.
Det er mer materiale å hente ut fra intervjuet, noe skal jeg trekke videre i de andre funnene eller intervjuene gjort ute i felten blant fortellere.