Den amerikanske forskeren og fortelleren Joseph D. Sobol har flyttet til Europa. Jeg har hatt litt kontakt med han. For fortellere er han kjent for boken hvor han skriver om den arketypiske fortelleren. Han har også, riktignok en litt eldre artikkel, skrevet noe som tar for seg blant annet fortellerrollen. Artikkelen heter: “Innervision and Innertext: Oral and Interpretive Modes of Storytelling Performance”

Utgangspunktet for Sobol i denne artikkelen er at det er skapt et bilde av fortelleren som knyttes til dette med røtter og at fortelleren er en som følger en lang tradisjon og gjennom sitt nærvær videreformidles dette som noe folkelig knyttet til et fellesskap. Dette er et bilde som blant annet folkloristene har reagert på.
Sobol deler fortelleren som en utøvende kunstner inn i to typer: “conversational and the literary, eller the oral traditional and oral interpretive
modes.”

Skille mellom typene går ut på hvordan fortellere lærer seg og forbereder en fortelling, og dette gjenspeiles i formidlingen.

Den første typen ligner det vi forbinder med muntlig tradisjon, fortelleren henter materialet fra “sitt nærmiljø”, fortellinger man har hørt og hendelser man har opplevt og fortelleren vil i sin formidling ligge nær en samtale. Fortelleren forteller uten å være innom det skriftlige, fortelleren kjenner fortellingen på kroppen. I den andre måten har fortelleren tatt utgangspunkt i en skriftlig tekst og deretter lagt på utøvende elementer for å gjøre fortellingen levende for formidling.

Sobol skriver: “Tellers who develop their own original stories
in conversational performance can yet find themselves shaping phrases and passages with a lapidary precision that implies some “visual” relationship to the contours of the language itself. And tellers with the strictest reliance on literary norms may be forced to adapt their words to the momentary inspiration of performance.”

Selv tror jeg at det finnes flere gråsoner mellom disse to stilene. Det finnes fortellere som forteller med utgangspunkt i eget liv og som får behov for å skrive ned fortellingen som en tekst før man forteller den og fortellere som kan lese en tekst en gang og trenger ikke å arbeide med den skriftlig før de forteller.

Comments

comments