Jeg tenkte at jeg likevel skulle tvinge meg inn i et bloggmodus igjen og benytte denne førjulstiden til å formidle julefortellinger. Det har jeg gjort tidligere, så for noen lesere vil fortellingene være gammelt nytt. Disse fortellingene vil for øvrig ikke nødvendigvis vekke julestemning.
Samtidig utvikler jeg grunnlaget for noen prosjekter og har da samlet en haug med forteller/skriveverktøy på lapper i en boks. Jeg har denne høsten deltatt på flere kurs for å videreutvikle meg som forteller. Dette har vært skrivekurs og ofte veldig givende. Kanskje det beste kurset har vært livsfortelling kurset med Merete Morken Andersen. I dette kurset brukte jeg forestillingen om Daniel og Balder som grunnlag og har fått ideen til å utviklet materialet om til en skriftlig litterærtekst.
Uansett, tilbake til boksen. Her ligger det altså lapper med verktøy, noe kan jeg fra tidligere og andre er nytt for meg. De tre prosjektene jeg utvikler er for det første og som allerede nevnt, Daniel og Balder prosjektet. Her har jeg blitt rådet til å fjerne den mytiske delen, altså stå igjen med fortellingen om meg og Daniel. Det andre prosjektet er fortellingen om Hervor, som skal utvikles til en turne i England – det er et bestillingsverk. Det tredje er noe som er søkt støtte til og svaret foreligger ikke før i mars. Det materialet skal ta utgangspunkt i Østenfor sol og vestenfor måne. Hver dag vil jeg trekke noen lapper som jeg så deler her på bloggen. Dermed vil innleggene inneholde et vidt spekter av materiale, kanskje med en rød tråd gjennom innlegget.
På lappen jeg har trukket i dag, står det: tragisk. Dette er en av rasaene i «Rasa/bhava systemet». For deg som ikke kjenner til det, er dette et kodifisert system knyttet til hinduistisk kunst. Rasa kan oversettes med krydder og bhava er den tilstanden man følelsesmessig er i når kunstverket fokuserer på et element. Ved å tilføre et tragisk element, skal den som opplever verket kanskje føle en sterk sorg eller lignende. Jeg vil i dag arbeide med et tragisk element ved de tre prosjektene, noe jeg ikke skal skrive inn her. Jeg går heller over til den første fortellingen. Den er ikke tragisk, men skulle man arbeidet med tragiske elementet, kunne kanskje følgene av å ikke kom hjem til jul vært et grep.
Første desember fortelling er følgende sagn:
Det var to menn fra Randøy som var i Bergen med poteter. Dette var rett før jul. Der ble de værfaste og ble gående i Bergen dag etter dag. De ville fælt gjerne hjem; for det var ikke mer enn et par dager til; men hva råd var det, når de ikke kunne komme ut.
Så kom det en mann til dem og spurte om de ikke snart var leie av å fare fram og tilbake der i byen. De svarte at de var leie for lenge siden; men været var slik at de ikke kunne komme noen sted og nå led det så langt at de ikke kunne nå hjem uansett hvor gjerne de ville. ”Å, si ikke det,” sa mannen; ennå var det tid, – og så bø han seg til å være med dem. Han skulle sørge for å få dem hjem til jul om de tok han med på båten.
De spurte han om hva han ville ha for hjelpen. Det skulle de bli vel forlikt om, sa han, kunne han få drikke seg utørst på juleølet når de kom hjem så skulle ikke han kreve mer. Dette ble de enige om og så gikk de til båten. Da de skulle til å ro, ville de ta hver sitt par med årer og sette seg til å ro, men mannen sa at de skulle legge seg ned i båten så lenge.
De gjorde det og mannen satte seg til og rodde så det var en god skikk. De hørte han satt og snakket med seg selv og han sa ville ta en fjerding i hvert åretak. Og unna gikk det og det er sant: de tenkte gang på gang at nå er båten i stykker.
De kom hjem samme kveld og ba mannen være med til gårds. Der tok de en skjeppebolle og fylte den full med øl. Den fremmede tømte den og så gikk han bort til bryggekaret og tok det og satte det for munnen og tømte det og. Da det var gjort gikk skyssmannen og siden så de han aldri igjen.
Mennene dro til gjestgiveren og kjøpte malt og brygget nytt øl til jul. Så holdt de jul slik de pleide og var glade de var kommet seg hjem.