En av grunnene til at jeg begynte med muntlig fortellerkunst for tjue år siden var jo at jeg ble oppslukt av fortellingene, men hovedmotivasjonen den gangen var nok det at det var ikke så mange andre som drev med det, det lå altså et stort potensiale i yrket som svært få hadde prøvd ut i det fulle og hele i et moderne samfunn. Jeg skjønte tidlig at dette ville verken gjøre meg berømt eller rik, men at det likevel var et potent område for utforskning.
Nå er nok motivasjonen en annen, nå handler det vel så mye om å rette opp i noe som oppleves som skakt i det samfunnet som omgir meg, og for meg handler det altså om å fortelle for å skape nyanser i folks ulike virkeligheter.
Men som forteller strir jeg med flere dårlige egenskaper, en rekke yrkesskader:
Alltid på jakt etter fortellinger
Som forteller er jeg alltid på jakt etter fortellinger og jeg tolker alt som fortellinger. Det kan være plagsomt, for enhver ujevnhet i veien setter i gang en struktur eller skaper en assosiasjon. Det kan også være slitsomt når jeg treffer nye mennesker fordi jeg da har en tendens til å overta dette menneskets livshistorie og fortolke det om til en fortelling.
Nysgjerrig
Å være forteller har gjort meg nysgjerrig, og ikke en sånn god nysgjerrighet som skal til for å skape et fruktbart klima i en sosial kontekst, nei, jeg tåler ikke hemmeligheter (aldri fortell noe hemmelig til en forteller, burde vært åpenbart, men jeg tror en del glemmer det) og spør og graver til det åpenbarer seg et eller annet som jeg kan fortelle videre som en fortelling. Det er nok ikke så mange mennesker som snakker med meg lenger fordi jeg i denne prosessen ikke evner å skille mellom hva som er
sant og løgn.
Som forteller har jeg opparbeidet en verktøykasse som automatisk iverksettes når jeg hører eller møter noe som ligner en fortelling. Dette fører til at jeg dikter om det noen forteller. Det som kommer inn, renner ut igjen i en annen form enn det som sannsynligvis var hensikten.
Sladder
Dette kan oppleves som sladder, fordi jeg er ivrig etter å formidle. Og dessuten er jeg stadig sulten på sladder og det hender ofte at jeg forlanger en sladderhistorie av mine omgivelser. Det tror har jeg med struktur å gjøre, fortellingenes struktur har blitt en del av min hjerne og jeg søker et behov for å oppfylle det gjennom sosiale interaksjoner med andre.
Overdrive
Omgivelsene opplever nok at når jeg gjenforteller noe som har skjedd, så overdriver jeg. Dette er ikke en bevisst handling, men en arbeidsskade gjennom å være forteller. Jeg tror neppe jeg kan søke trygd på det.
Sosiale
Et sosialt liv er en intens affære, jeg ønsker både å lytte og å bli hørt. Derfor er jeg mye alene utenom det sosiale livet som oppstår gjennom arbeidet. Jeg kaller fortellerlivet for en ekstrem sosial interaksjon og etterpå dyrker jeg isolasjonen. Dessverre går det ut over de naturlige relasjonene man burde ha til andre.
Selvsentrering
Selv om fortellingen er i fokus, oppstår det er sterkt behov for å bli merket. Da er jeg på en måte tilbake til utgangspunktet, jeg valgte dette arbeidet fordi det er relativt få som driver med det. Behovet for å være unik og skapende og lagt merke til er en belastning som må arbeides med hele tiden.