Uansett, jeg fant dagens fortelling på dataen min, nedskrevet fra et de mange sagnheftene jeg har. Selv har jeg aldri vært i et lengre forhold til et annet voksent menneske og ekteskap kan jeg se langt etter. Jeg savner det ikke og det hender at jeg lurer på om jeg burde savne det. Går jeg glipp av noe emosjonelt og samfunnsmessig ved å ikke være i en tosomhet? Som barn vokste jeg opp på en øy og småborgerskapet der framholdt ekteskapet som mal for status. Var du ikke gift ble du rett og slett IKKE innlemmet i sosiale aktiviteter, om du var kvinne. En enslig kvinne var en trussel for standarden. Det samme gjaldt ikke menn. Kanskje fordi det var kvinner som sto for den sosiale kapitalen? Denne holdningen smittet over til barna av den enslige kvinnen som også ble holdt utenfor den sosiale flokken. Jeg lurer på om det fortsatt slik på et lite sted? Nå bor jeg i byen stor nok til å romme alle slags typer valg av sosiale konstruksjoner.
Dagens fortelling hadde vært litt av en oppgave for en samlivsterapeut. Ekteparets alvorlige og uvisse konflikt er flyttet hinsides:
Anders var en kraft kar, han var ”villturk” som det sies i sagnet og et umenneske. Kona hans var ikke bedre. De to var alltid i uvennskap, de kranglet og sloss. Kona døde og sagnet forteller ikke hvordan, men hun forlot han ikke. Hun skremte og plaget mannen sin. Hver kveld når Anders hadde lagt seg så han kona gjennom vinduet. Hun kom spradende ned låvebroa, som da hun var i live. Hun gikk over tunet og gjennom døra, selv om Anders ikke kunne høre døra slå, og enda den var boltet og låst. Hun kom inn på rommet, bort til senga og så klemte hun seg ned ved siden av han. Anders fikk nok. En kveld tok han en tømmerstokk opp i senga. Da kona hans kom, reiste han seg opp i senga, reiste tømmerstokken opp slik at den slo i takbjelken og på den måten viste han henne den vonde veien. Da ble hun brått borte og han så henne aldri mer. Men hva glede hadde Anders av det? Etter dette ble han helt tullete, ut av stand til å ta av seg selv.
Fortellingen er hentet fra Tussar og trolldom ved Tov Flatin.