Denne fortellingen hadde vært litt av en oppgave for en samlivsterapeut. Ekteparets alvorlige og uvisse konflikt er flyttet hinsides:

Anders var en kraft kar, han var ”villturk” som det sies i sagnet og et umenneske. Kona hans var ikke bedre. De to var alltid i uvennskap, de kranglet og sloss. Kona døde og sagnet forteller ikke hvordan, men hun forlot han ikke. Hun skremte og plaget mannen sin. Hver kveld når Anders hadde lagt seg så han kona gjennom vinduet. Hun kom spradende ned låvebroa, som da hun var i live. Hun gikk over tunet og gjennom døra, selv om Anders ikke kunne høre døra slå, og enda den var boltet og låst. Hun kom inn på rommet, bort til senga og så klemte hun seg ned ved siden av han. Anders fikk nok. En kveld tok han en tømmerstokk opp i senga. Da kona hans kom, reiste han seg opp i senga, reiste tømmerstokken opp slik at den slo i takbjelken og på den måten viste han henne den vonde veien. Da ble hun brått borte og han så henne aldri mer. Men hva glede hadde Anders av det? Etter dette ble han helt tullete, ut av stand til å ta av seg selv.

Fortellingen er hentet fra Tussar og trolldom ved Tov Flatin.

Comments

comments