På denne dagen for fem år siden, levde han fortsatt. Daniel feiret sin siste bursdag. Døde syv dager senere. Å miste noen nær er å være i et område hvor man fortsatt kan høre skritt, trykket i stemmen, lukten, samtidig som man vet at det blir med det. Alt er nå overlatt til forestillingsevnen.

Dette er en dag jeg egentlig ønsker å være alene, da han døde fikk jeg ikke være alene og det er noe som sitter dypt i meg, en form for bitterhet. Det var andre mennesker som hadde større betydning i hans liv, som måtte få sin plass, naturlig nok.

Det er fem år siden, stadig er han der i glimt, navnet som nevnes, noen som heter det samme. Noen som går på samme måte. Og alltid vanskelig å si noe, når jeg får spørsmålet om hvor mange barn jeg har, er det alltid komplisert å svare. Sier jeg en, føles det som et svik, sier jeg to – må jeg ut med en lengre forklaring, hvilket det ikke alltid er rom for. Så står jeg i et øyeblikk og vingler mellom disse to.

I dag skulle Daniel ha fylt 35 år, vi møtes på zoom i kveld, en korona versjon, noen få, for å huske hans bursdag. En bursdag han ikke opplever. Det er alltid det vanskeligste, tanken på alt det den døde ikke får erfare. Tanken på at Daniel ikke fikk oppleve alt det han ønsket. Men kanskje livet ikke telles i år, men de øyeblikkene som var viktige. Det er øyeblikkene som forteller om et levd liv, øyeblikk som rommer liv. Det er viktige detaljer som forteller mer enn det som aldri skjedde. Detaljer som flettes ut til større fortellinger, detaljer og øyeblikk som settes sammen og danner sammenhenger og forer smerten av å ikke kunne dele mer.