Folkeeventyrene har «utviklet seg gjennom en muntlig tradisjon og tilhører et kollektiv repertoar (Amilien, 2002). De norske folkeeventyrene ble samlet inn i en periode fra 1835 – 1920, «i et Norge som i det vesentlige var et jordbruksland og der et flertall fremdeles følte seg undertrykket av danskene (Amilien, 2002, s. 38). Denne perioden var nasjonalromantikkens høysete og fortellingene ble utgitt i skriftlig form i perioden 1840 – 1920.

Folkeeventyr, det er noe med ordet folk. Du har også ordet folkloristikk og folklore. Når vi hører ordet folkeeventyr, har vi blitt sittende fast i ideen om jordbruk, vi ser for oss en bonde på en gård, med høysesong i bakgrunnen. Ordet folk foran eventyr og lignende har blitt et varemerke på noe autentisk som har gått tapt (Bharucha, 1989). Det kan bety at folkeeventyrene er ladet med en bestemt kulturell kode og for tradisjonalister kan det tolkes som noe bør bevares «slik det er» som historiske vitner om et samfunn. Dette kan være en utfordring for samtidens fortellere.

Ørnulf Hodne skriver:
«Et ekte folkeeventyr er en internasjonal prosafortelling av ukjent opprinnelse. Den har et overnaturlig og fantastisk innhold som har blitt muntlig – og skriftlig – overlevert i en rekke varianter innenfor en folkelig fortellertradisjon som omfattet både barn og voksne. (Hodne, 1998)”

Hodne knytter folkeeventyret til det ”folkelige”, og dette understrekes med framhevelsen av at det var analfabetiske og fattige som fortalte eventyr. I det hele, det romantiske bildet av hvordan den muntlige tradisjonen foregikk har endret seg de siste ti årene. Det har vist seg at evnen til å kunne lese har påvirket folkeeventyrenes motiver i langt større grad enn man trodde. På en annen side, understreker det ”folkelige” at folkeeventyrene tilhørte eller ble knyttet til et bestemt fellesskap.

Den moderne muntlige fortellerkunsten et urbant fenomen og kanskje handler det å fortelle folkeeventyr om en lengsel etter noe som tar oss vekk fra den virkeligheten vi lever i. Det kan være situasjoner hvor folkeeventyret bør fortelles slik det ble skrevet ned av innsamlere, for eksempel i arbeid på museum. Men man skal være klar over at mye av innsamlingen av folkeeventyr ble utsatt for revideringer hvor flere varianter av en fortelling ble slått sammen, ord ble byttet ut og lignende.

Så hva er et folkeeventyr? Først kan vi se på ordet eventyr. Selve ordet eventyr er avledet av ordet adventura (underfull hendelse) og ordet eventyr brukes i dag kun i Danmark og Norge. «Begrepet omfatter muntlig og skriftlig overleverte beretninger på prosa. (Grambo, 1990, s. 26).» Ordet eventyr kan dermed referere til en skjønnlitterær sjangre som fortellinger skrevet av H.C. Andersen, hvor han bygger fortellingene på tradisjonelle motiver. Eller mer moderne Angela Carter som brukte motiver som inspirasjon til f.eks. noveller. I studiet muntlig fortellerkunst arbeider vi ikke med kunsteventyr skrevet av forfattere, men fortellinger som er nedskrevet. Det krever en annen holdning og konvensjon å arbeide med fortellinger skrevet av andre, hvor du som forteller er mer bundet av det skrevne ordet og hvordan forfatteren uttrykker seg. Mens i et tradert materiale, skal fortelleren selv være den skapende i å forme en fortelling i henhold til egne valg og den konteksten man skal fortelle fortellingen inn i. Samtidig er det her gråsoner, forfattere som H. C. Andersen og Regine Normann er eksempler på slike gråsoner, da de begge benyttet seg av tradisjonelt materiale i sine kunsteventyr.
Folkeeventyret beskrives på følgene måte:

ei prosaforteljing som har levt i munnleg tradisjon og som har eit fiktivt innhald, ‘som ikkje blir trudd på’. Det er dikting som tek utgangspunkt i det røynlege liv, men som sprengjer alle rimelege grenser og ofte innheld mykje overnaturleg og fantasifullt. (Bø m.fl. 1982:11)

Folkeeventyr er ikke helt synonymt med det engelske ordet folktales. Ruth Bottigheimer beskriver folktales på følgende måte:

“Folktales tend to reflect the belief system and the world of their intended audience. Taking their characters from the everyday world, they are peopled with husbands and wives, girlfriends and boyfriends, an occasional doctor, lawyer, priest or preacher, a few thieves, and – in societies with an agrarian component – many peasants. In a typical folktale one person appropriates another person’s money, dignity, or honor. Marital strife looms large. (Bottigheimer, 2006).

Denne beskrivelsen tilsvarer våre norske skjemteeventyr. Folkeeventyr hos oss kan dekkes av de engelske begrepene folktales og fairy tales. Man bør være observant på disse begrepsforskjellene når man forholder seg til internasjonale folkeeventyr. Begrepet fairy tales dekker også begrepet kunsteventyr.

Folkeeventyret er ikke knyttet til tid og sted, det bygger på motiver som engang var levende trosforestillinger. Det kjennetegnes av stilistiske kjennetegn som motsetningslov, tretalls lov og innlednings og avslutningsformler. Folkeeventyrene representerer en rik og mangfoldig diktning, samtidig er det noen trekk som går igjen og som gjør at man kan finne like folkeeventyr både innenfor og på tvers av ulike kulturer. Dette er en styrke for dette materialet, da man som forteller i dag kan sammenligne ulike varianter av et folkeeventyr og finne sin egen stemme i dette.

I Norge er vi rikt forunt med å ha et bredt og godt fortellermateriale å forsyne oss av. Asbjørnsen & Moe har sørget for et rikholdig fortellermateriale. Interessen for folkediktningen lå i Europa før deres tid. Gjennom folkediktningen fikk man tilgang til folkets sjel – spesielt gjeldene var dette i Tyskland, hvor brødrene Grimms første samling kom ut i 1812. Men innenfor ”folkeeventyrsjangeren” var franske Perrault enda tidligere. Han lånte kjent plot til å skape egne fortellinger, slik som senere H.C Andersen og Regine Normann. Forfatteren Charles Perrault (1628-1703) var medlem av “Académie Française” og en ledende intellektuell av sin tid. I 1697 kom Perraults ” Histoires ou contes du temps passé, avec des moralités: Contes de ma mère l’Oye.“ Boken ble publisert under hans 10 år gamle sønns navn Pierre. Perraults fortellinger i boken tilhørte en fortellertradisjon, han fant ikke på fortellingene, men han ga dem en litterær legitimitet.

En annen kilde til våre fortellinger er 1001 natt – alt i det 10. århundre var enkelte av fortellingene kjent blant folk i det nære Østen, men samlingen fikk sin nåværende form først omkring år 1450, og ble kjent i Europa i det 18. århundre gjennom en fransk oversettelse.

Brødrene Grimms samling av eventyr var et forbilde for Peter Christen Asbjørnsen & Jørgen Moe. Deres innsamling av eventyr (og sagn) var en del av nasjonaloppbyggingen, innsamling skulle ligge nærmere folkespråket (men de måtte inn og redigere noe). Eventyrsamlingen står i dag frem som et nasjonalverk – tiltross for at hele Norge ikke er dekket. I Norge har vi flere innsamlere og disse fortellingene kan du blant annet finne i Norsk Eventyrbibliotek hvor fortellingene språklig står nærmere den formen de ble fortalt i.

Motivene, det vil si handlinger og bilder, i norske folkeeventyr viser at de er en del av både skriftlig og muntlig overlevering av fortellinger:

«I mellomalderen var det ein helt spesiell litterær fridon, slik at det vart talrike lån frå ei diktining til ei anna. Den som sette saman ein saga, kunne nytte mange slags tradisjon. Endå meir gjeld dette sjølve tradisjonen, der både viser og prosadikting med kvart kinne få tillegg som ikkje var med opphavleg og som laut fritt kring i tradisjonslandskapet. Noko kom frå tidleg omsett litteratur. Legenda om St. Georg og draken kom med i legendesamlingar, likeins forteljinga om sjusovarane. Eventyret om ‘Den grøne riddaren finst i Strengleikar. ‘Døden som gudfar’ i ei omsetjing frå latin osv» (Bø, Grambo, Hodne, & Hodne, 1982, s. 13).

Ørnulf Hodne skriver i boken Det norske folkeeventyret at det å fortelle for barn, var den fortellersituasjonen som overlevde lengst. Sigrid Undset som selv opplevde dette som barn og beskriver i artikkelen ”Strømmen tyner” sine opplevelser om å bli fortalt for. Hun hevder av egen erfaring at barn ville ha fortellinger å strekke seg etter:

Forsøk bare at fortælle børn en historie som formentlig skal være avpasset efter børns særlige fatteevne – som ikke i virkeligheten fængsler fortælleren selv mindst like meget som dem, den er ment at skulle fængsle, de mindreaarige tilhørere – og se om den morer børnene andet end som et øieblikkelig tidsfordriv (i bedste fald; ofte duger den ikke til det engang). Den gaar nok ind av det ene øre og ut av det andet. (Undset 1976:141)

Forholdet mellom folkeeventyr og barn er uten tvil det du finner mest teori knyttet til. Det er ikke så forunderlig, for folkeeventyr gir barn en rik tilgang til erfaring og forståelse av verden (Rupiper & Zeece, 2005). Spesielt i et flerkulturelt perspektiv blir folkeeventyrene ansett for å ha en verdi, man kan gjennom disse fortellingene presentere ulike kulturer ved for eksempel å studere varianter av samme fortelling. Samtidig skal man være veldig påpasselig slik at man ikke misforstår symboler i fortellingen eller komme med stereotypiske representasjoner (Virtue, 2007).

Jeg vil nå kort gå igjennom av de mest populære kategoriene av norske folkeeventyr:

«Hvis en skal ha håp om å forstå hva eventyr er, må man være klar over at de ikke danner en ensartet gruppe av folkelige beretninger, men at de kan klassifiseres etter form, struktur og innhold i ulike undergrupper. (Grambo, 1990, s. 26)»

Det er verdt å merke seg at denne kategoriseringen av fortellinger er beregnet på norske fortellinger. Fortellinger fra andre kulturer kan ofte ikke deles inn på samme måte.

Regle – og remseeventyr er noe av den enkleste form for fortelling. Fortellingen har en enkel handling som gjentas. Det mest kjente folkeeventyret i Norge er her Pannekaka.

Dyreeventyr er fortellinger hvor dyrene som spiller hovedrollen. Deres egenskaper er fremhevet for å fortelle noe om menneskene mindre positive egenskaper, de parodierer menneskelig adferd på en humoristisk måte. Et eksempel på dyreeventyr er Bjørnen som ble stubbrumpet.

Skjemteeventyr er den muntlige fortellerkunstens komedie. Skjemteeventyr hadde en politiske betydning og på 1800 tallet ble det brukt for å kanalisere misnøyen folket hadde mot autoriteter, og som vi i dag finner i en del av eventyrene som tar for seg prester og så videre. Fortellingene tar for seg forholdet mellom mennesker og Kjerringa mot strømmen er et eksempel på denne sjangeren.

Gutten og det dumme trollet tar opp den klassiske kampen mellom ”David og Goliat” som i Askeladden som kappåt med trollet.

Undereventyr – denne kategorien eventyr blir kalt for det egentlige eventyret. Undereventyr er kjennetegnet ved at de er lange og flerepisodiske, de manifesterer en magisk verden hvor helten eller heltinnen fører strid mot overnaturlige krefter og må løse en rekke oppgaver. Undereventyr er noe av mitt favoritt stoff å arbeide med, i seg kan de både ha regler, skjemt, ”gutten og det dumme trollet” og så videre. Kvitebjørn Kong Valemon er et eksempel på denne kategorien.

Vår tids populærkultur av forsynt seg grådig av motiver, plott og karakterer fra folkeeventyrene. På et vis kan man si at mange sjangere innenfor populærkulturen har sin opprinnelse i folkeeventyrene (Schulz, 2015). Det kan derfor være nyttig å se dette i en samfunnskontekst hvor kulturelle koder redefineres i forhold til ulike kontekster, men også at mange valg kan gi vrangbilder, eller at det finnes andre alternativer om man beveger seg bakover til kildene

Kilder:
Amilien, V. (2002). Døden i de norske folkeeventyrene. dIn 1, 38-45.
Bharucha, R. (1989). Notes on the Invention of Tradition. Economic and Political Weekly Vol. 24, No. 33.
Bottigheimer, R. B. (2006). Fairy-Tale Origins, Fairy-Tale Dissemination, and Folk Narrative Theory. Fabula 47.
Bø, O., Grambo, R., Hodne, B., & Hodne, Ø. (1982). Norske Eventyr. Oslo: Det Norske Samlaget.
Grambo, R. (1990). Blant helter, heltinner og troll. Dyade nr. 4 , 26-31.
Hodne, Ø. (1998). Det norske folkeeventyret fra folkediktning til nasjonalkultur. Oslo: Cappelen.
Rupiper, M., & Zeece, P. D. (2005). Fee, Fi, Fo, Fum: Folktales are for Everyone! Childhood Education Journal Vol 32 No 6 .
Schulz, C. (2015). “ONCE UPON A TIME” WITH SECONDARY SCHOOL STUDENTS. LIBRARY MEDIA CONNECTION.
Virtue, D. C. (2007). Folktales as a Resource in Social Studies: Possibilities and Pitfalls Using Examples from Denmark. The Social Studies, 98:1, 25-27.

Comments

comments