Daniel, du ble født raskere enn du døde. Vi, selv om vi ennå ikke var blitt et vi, bodde på Hvaler. Dagen før hadde jeg vært til kontroll i Fredrikstad. Det er en uhorvelig lang vei mellom huset og bussholdeplassen og uendelig kjedelig å gå om du må gå den hver dag. Trær vokser langsomt, så skiftninger i landskapet skjer uten at du merker det. Nå bor det noen flere langs veien enn det det gjorde da, så du fikk følelse av å ikke komme fram før du rundet svingen og der var bussholdeplassen.
Resultatet er at jeg syklet. Og da jeg var på vei hjemover, syklet jeg fort og jeg har en formening om at det satte i gang fødselen. I dag ville jeg nok ha tenkt at det er utrygt å bo så langt unna sykehuset og ikke engang selv kunne kjøre bil. Det ville jeg jo uansett ikke kunne ha gjort, men poenget er altså at det kunne ha vært et problem. Men min mamma hadde sørget for skyss gjennom å ha kjæresten på besøk.
Den natten eller tidlig om morgenen våknet jeg av at jeg måtte på do og hele sengen var våt. Jeg kjente ingen smerter, men måtte veldig på do. Jeg gikk opp og vekket mamma og hun forsto at det var nå du skulle komme til verden. Jeg ringte sykehuset, en jordmor stilte noen spørsmål og mente at det var bare å ta det med ro. «Her skal det ikke tas med ro», sa bestemor. Så hev vi oss inn i bilen og kjørte til Fredrikstad. Der framme måtte jeg enda mer på do, men jordmoren syntes ikke det var en god ide og hjalp meg opp i senga og der fødte jeg deg, Daniel, to timer etter at jeg hadde våknet i senga hjemme på Hvaler.