Søndag var jeg på litteraturhuset og hørte om oversettelsen av Flatøyboka, et mektig norrønt verk som først nå får sin helhetlige norske oversettelse gjennom en rekke bind, hvor det tredje kommer ut til høsten.

Salen var full, men forunderlig nok var jeg av de yngre som var tilstede. Forunderlig fordi det norrøne gjør seg gjeldende i andre medier og pop.kultur og jeg ville tro at yngre generasjoner ville flokke seg om en slik begivenhet som tar for seg en av de få kildene man finner innenfor det feltet.

Hovedtaleren eller foredragsholderen var Torgrim Titlestad, for en mann og for en kunnskap. Flatøyboka er en av de mest imponerende håndskrevne islandske manusene som finnes. Det måtte slaktes 113 kalver for å skape skinnet verket skulle skrives på. John Haakonsen sto for oppdraget som begynte i 1350. Han engasjerte to prester til å nedtegne ”Norges historie” eller norske kongesagaer. Boken har fram til nå få lite annerkjennelse og lite oppmerksomhet fordi den inneholder materiale som er nærmere det mytiske enn det historisk korrekte. Historikere har av den grunn avfeid boken, som om ikke den representerer en viktig tankemodell, nettopp på grunn av sitt mytiske materiale. Et av eksemplene er forholdet mellom jotnen Dovre og Harald Hårfagre, et forhold som essensiell i vår forestilling om Harald Hårfagre. For Titlestad er verket en ide om utvikling av demokrati. Oppdragsgiveren hadde et prosjekt med boken, boken skulle være en gave til en konge, og gjennom verket skulle kongen forstå hvordan et samfunn skal styres. I Flatøyboka er det Dovre som gir Harald i oppdrag å samle Norge til et enevelde, det vil si en totalitær ide om makt. Gjennom det mytiske viser historien demokratiske og antidemokratiske krefter.

Verket har historisk verdi fordi den også forteller om oppdagelsen av Amerika eller Vinland som det kontinentet ble kalt.

Det var en viktig ting jeg bet meg merke i som Titlestad understreket og det var temaet overføring. Som mange av oss har merket, er en historisk bevissthet i ferd med å bli en sagablott i skolen. Verket hadde til hensikt å overføre kunnskap og det er et mål som fortsatt bør eksistere, for om vi ikke kjenner vår historie, hvilke referanser skal vi da ha i framtiden?

Comments

comments