Jeg har kommet i den alderen hvor jeg ikke ønsker så mye i julegaver, jeg vet kanskje heller hva jeg ikke ønsker meg. Det er alltid hyggelig å få gaver. Som barn ønsket jeg meg det utopiske, en hest eller vinger som jeg kunne bruke til å rømme bort med. Det utopiske er det viktige, or det utopiske peker på en mangel som man kan etterstrebe for å erstatte. Kanskje ikke med vinger, men heller muligheter.

Dagens fortelling handler om en overraskende gave.

Dyre Vå
Denne fortellingen ble skrevet ned i 1856 i Telemark. Samleren var Moltke Moe. På Vinje var det en gård hvor det bodde en mann ved navn Dyre. En julekveld var han ute og rodde på en sjø. Mens han rodde der, syntes han at han så en død kvinne sitte ved en strand og det var som om hun ropte: Ro meg over. Dyre syntes det var for ille å la denne kvinnen bare sitte der. Han rodde mot henne. Men da han var nær ved der han trodde hun satt, var det ingen der.

Han rodde ut på sjøen, men igjen hørte han henne rope. For andre gang rodde han mot stedet, men denne gangen var hun også borte. Han rodde utover og igjen kunne han høre ropet. Dyre reiste seg opp i båten og ropte tilbake: Så kom da, hvem du enn er.
Idet samme følte han hvordan båten sank i vannet og Dyre skjønte at noen var kommet om bord i båten. Han så ikke hvem det var, men han regnet med at det var en jøtul. Dyre spurte hvor den som var kommet om bord ville settes av. Den andre forklarte hvor Dyre skulle ro og vedkommende spurte hvor mye Dyre skulle ha betalt for strevet. Det ble de nok enige om når de var kommet fram, svarte Dyre. Jeg vil skjære tommelen av min vante og det skal være din lønn, sa jøtulen.

Da de var kommet fram, skar jøtulen tommelen av sin vante og ga den til Dyre. Takk det er bra, sa Dyre, skjønt han tenkte at den ikke var mye verdt. Så skiltes de og Dyre dro hjem.
Neste morgen da Dyre sto opp og undersøkte tommelen, så han at den var laget av det reneste gull og ikke var den liten eller. Dyre gikk ut på trappa og ropte mot sjøen: Takk skal du ha, det var rikelig med betaling.