I Norge finner vi gjerne nissen i fjøset, hvor han hjelper til med dyrene. Ja, nissen kunne være til god hjelp, men om du behandlet han eller dyrene dårlig, var du ille ute.
Dette er en fortelling fra mine hjemtrakter, men sagnene om nissen er gjerne de samme som finnes over hele landet. Det er en ting som er veldig viktig for nissen å få hver jul: grøt med et smørøye. Smøret er særdeles viktig.
Det var en gård, hvor det var en tjenestejente som en jul ønsket å lure nissen litt. Hun la smøret på bunnen av grøtfatet, isteden for toppen av grøten. Hun visste jo at nissen elsket smøret og at han ville bli lang i masken om han ikke fant det.
Da nissen ikke så smøret, ble han mer sint enn jenta kunne ane. Han gikk rett inn på låven og slo ihjel gårdens beste ku. Dette var takken for at folkene på gården ikke unte han litt smør.
Grøten ville han likevel spise opp, og da fatet var tomt, fant han smøret på bunnen av fatet. Nissen ble da så sorgfull over at han hadde tatt livet av kua, at han tok til å hulke høyt og bar seg ille.
Nissen gikk ut i julenatta og bort til nabogården. Der tok han den beste kua han kunne finne, brakte den til sin egen gård og satte den i den tomme båsen hvor den andre kua hadde stått.
Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.
Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.
Denne boken er drevet frem av nysgjerrighet og kunnskapstørst etter å finne ut hva muntlig fortellerkunst er og kan være, og er basert på møter med medfortellere, de studentene jeg har fulgt og egne erfaringer. Arbeidet til studenter og fortellerkollegaer, samt aktuelle fallgruver og overvinnelser, oppfatter jeg som sentrale emner innenfor muntlig fortellerkunst. Arbeidet deres har bidratt til å gi meg et språk, stille gode spørsmål og finne svar på hva muntlig fortellerkunst er, og hvem som er fortellere i dagens samfunn.