Det var engang en fisker som var meget fattig. Ikke nok med at han var fattig. Hans egen far var uten arbeid, hans mor var blind og hans kone kunne ikke bære frem barn.

En dag da fiskeren var ute og fisket, fikk han en fisk han aldri hadde sett maken til. Den skinte i alle regnbuens farger og hadde noen vakre grønne øyne. Plutselig blunket fisken med øyne og begynte å tale til mannen med menneskestemme.
”Slipp meg løs”, sa fisken, ”slipp meg løs og du skal få et ønske oppfylt!”
”Hvorfor bare ett?”, sa fiskeren, ”det vanlige er tre”.
”Ett eller ingen”, svarte fisken.
”Dette er vanskelig”, sa fiskeren, ”Jeg må tenke over det. Jeg trenger tid.”
“Ta den tiden du trenger”, sa fisken, ”Når du er klar, kom hit og rop på meg.”

Fiskeren slapp fisken fri og dro hjem for å få hjelp. Først gikk han til sin mor, som sa: ”Du må selvfølgelig ønske mitt syn tilbake, hva ellers? Hva er vel bedre enn at din mor kan se?” Deretter gikk han til sin far som sa uten å nøle: ”Selvfølgelig må du be om rikdom. Du vet jo hvor fattige vi er. Be om gull, det er den sikreste lykke.” Når han spurte sin kone, så hun på han med triste øyne og sa: ”Det er merkelig at du ikke vet svaret. Syns du ikke at det er helt opplagt at jeg ønsker et barn.”

Fiskeren syntes ikke at dette var et lett valg. Han tenkte seg om. Så dro han ut på havet, ropte på fisken som kom. Fiskeren sa: ”Dette er mitt ønske. Jeg ønsker at min mor skal se mitt barn ligge i en krybbe av gull.”
Og det var slutten på den historien

Comments

comments