Her er min versjon:
Det var en gang en gammel mann som bodde høyt opp i fjellene sammen med sin kone. De var fattige, magre og med slitte klær. Hver dag gikk den gamle mannen den lange veien fra toppen av fjellet ned til foten av fjellet. Der arbeidet han for en fisker. Fiskeren gikk ut i sjøen med sitt garn. Han kastet garnet ut i vannet, så dro han garnet til seg, tok fiskene ut av garnet som han kastet over skulderen. Den gamle mannen tok i mot fisken, slaktet og sløyet fisken som han så la i en kasse. Når kassen var full, løftet han kasten opp på sine skuldre.
Så dro han til byen og solgte fisken for fiskeren. For alt dette arbeidet fikk han et par mynter i uka og det var nok til at han og hans kone kunne spise et måltid hver dag.
En dag da han tok i mot fisken, fikk han se at fisken han holdt skinte i alle regnbuens farger. Mens han sto slik og beundret fisken, slo det han at fisken kanskje hadde familie, kan den hadde foreldre, brødre og søsken. I det samme blunket fisken og snakket med et språk den gamle mannen forsto: «Det stemmer gamle mann, jeg har familie, jeg ber deg. Slipp meg ut, redd mitt liv.» Mannen tenkte at han ikke kunne drepe en fisk som hadde snakket til han. Den gamle bøyde seg ned og holdt et øye med fiskeren som sto med ryggen til, så slapp han fisken tilbake til vannet.
Nå som fisken var fri og i sitt rette element, gjorde den det en fisk gjør, den slo med halen så det hørtes et lite plask. Dette hørte fiskeren, som snudde seg og brølte sint: «Hva er det du gjør? Kaster du tilbake den fisken jeg fisker? Du kan ikke arbeide for meg lenger. Gå vekk.» Den gamle tagg og ba til ingen nytte. Han måtte gå derfra.
Den gamle mannen vandret gråtende bortover veien. Han tenkte på hva han skulle fortelle sin kone og hva de nå skulle leve av. Han gikk slik i dype tanker at han så ikke hvem som gående imot han på veien. På veien kom det gående en fin herremann. Han hadde hatt på hodet og en lang frakk og han dro med seg en stor og feit ku.
Idet de to passerte hverandre, stoppet den fremmede den gamle og sa: «Hva er i veien, fortell meg hva som plager deg.» «Nei, jeg kan ikke gi deg mine bekymringer,» den gamle ristet på hodet. Men den andre overtalte gamlingen og tilslutt rant hele historien ut av han. «Det er ikke farlig! Du skal få låne kua mi i et år!» «Låne kua di?», sa gamlingen. «Men hørte du ikke etter? Jeg har ingenting å betale med.» «Du skal få låne kua i et år og en dag. Så skal du svare på et spørsmål.» «Svare på et spørsmål?» Den gamle mannen så nøye på den fremmede. Han fikk se at under hatten stakk det fram to små, men synlige horn. Fram fra under frakken, stakk det fram en vanlig fot og en geitefot. Og kua var ikke den eneste som hadde hale av de to. En lang hale stakk fram fra under frakken. Den fremmede sa: «Du har rett! Jeg er selveste djevelen. Du skal få låne kua mi i ett år og en dag, så skal du svare på et spørsmål. Klarer du det ikke, tilhører du meg.» Mannen ville gjøre en avtale med selveste djevelen, men i det samme dryppet det en feit melkedråpe fra kuas jur og mannen tenkte at et langt år var lenge å finne et svar i løpet av. Han gikk med på det. «Fint!» sa djevelen og forsvant i en svovelsky.
Den gamle mannen tok kua og gikk hjem. Han fortalte ikke sin kone om hva som hadde skjedd, men fra da av levde de et godt liv. Kua melket så mye at de kunne servere de som kom reisende forbi. Og ryktet om den gode melken spredte seg og folk kom langveis fra. De to gamle fikk farger i kinnene og tjente gode penger. De laget et vertshus for omreisene og hadde alltid besøk. Men ett år og en dag går fort og snart tok den gamle mannen til å lese alle slags bøker. Kona merket seg dette, hun spurte mannen hva det gjaldt og han fortalte det som hadde skjedd. Kona ble ikke glad, men hun sa at det var bedre med to enn en mot djevelen, så hun også til å lese bøker.
Så kom dagen da ett år og en dag var gått. Det gamle paret sørget for at ingen andre var tilstede den dagen. De satt ved et bord og ventet. I det fjerne ble himmelen mørk, det begynte å lyne og å tordne og snart regnet det. Ellers var den eneste lyden de hørte, lyden av klokka som hang på veggen. Klokka slo ni og det var helt stille. Klokka slo ti og uværet nærmet seg. Klokka slo 11 og da banket det på døren så de skvatt. Mannen gikk bort og åpnet døra. Utenfor sto det en klissvåt ung jente, hun sa: «Jeg ber deg om å slippe meg inn. Jeg har ikke noe sted å være og jeg har gått meg vill.» Den gamle mannen så bekymret ut og sa: «Du ville ha vært hjertelig velkommen, bare ikke i kveld. Denne kvelden kan vi ikke ta imot gjester.!» Jenta sa: «Jeg ber deg, slipp meg inn. Jeg har gått meg vill og har ingen steder å gå.» Den gamle mannen bøyde seg ned mot henne og hvisket: «Du forstår, i kveld får vi besøk av selveste djevelen og det er ikke noe for slike unge jenter om deg!» «Jeg er ikke redd for djevelen!» sa jenta og gikk inn i stua.
Nå var de tre som satt rundt et bord og ventet. Tiden gikk. Klokka slo tolv på natten. Da braket det løs og det dundret i døra. En stemme ropte ut: «Her er jeg og hva er svaret?» «Svaret?», sa den gamle mannen, «Men jeg hørte jo ikke noe spørsmål. Hvordan kan jeg vite hva svaret er nå jeg ikke har hørt noe spørsmål.» Fortvilet så den gamle mannen på de to andre. Igjen dundret det i døra og stemmen sa: ««Her er jeg og hva er svaret?» Mannen var på gråten og ropte ut: «Hvordan kan jeg vite hva svaret er når jeg ikke har hørt noe spørsmål.» For tredje gang dundret det i døra og stemmen buldret: «For siste gang ber jeg deg om å si meg svaret … ellers…» «La meg svare,» sa den unge jenta og stilte seg framfor døren og sa: «Her er jeg!»
«Å?», sa stemmen overrasket utenfor.
«Hvor kom du fra?»
«Jeg kom fra den andre siden av sjøen,» svarte jenta.
«Å? Det må være en liten sjø, en dam, en pytt!»
«Nei, det sjøen er så stor at det tar en fugl en hel dag å fly over sjøen.»
«Det må være en liten fugl, en liten spurv!»
«Nei, fuglen er så stor at når den strekker ut sin vinge, skyggelegger den en hel by.»
«Det må være en liten by, en landsby, en liten bygd!»
«Den byen er så stor at om en hare hopper fra den ene siden til den andre, bruker den et helt år på komme seg igjennom byen.»
«Det må ha vært en liten hare, et marsvin! Et hamster!»
«Nei, den haren er så stor at om den slaktes vil det være nok pels til å dekke en voksen mann.»
«Da må det ha vært en liten mann, en kortvokst, en dverg!»
«Mannen var så stor at om han hadde et barn på sitt fang og barnet sa noe ville ta det et år før han hørt hva barnet sa.»
«Det må ha vært en tunghørt mann, en døv mann!»
«Nei, han hørte så godt at han kunne høre gresse gro på den andre siden av elven!»
«Det må ha vært … Det må ha vært …. Behold kua,» dundret stemmen og med det var han borte.
Straks kom den gamle mannen bort til jenta, tok hennes hender og sa: «Du har reddet oss. Du skal ha kua. Den tilhører deg.» «Nei,», sa jenta. «Jeg har bare gjort gjengjeld.» Mannen så på henne og så: «Du skylder ikke oss noe. Vi har aldri truffet deg!» «Jo, en gang reddet du livet mitt, nå har jeg reddet ditt.»
Med de ordene, sprang jenta ut. Den gamle mannen og hans kone så henne springe nedover fjellet og bli borte. Så hørte de et plask i sjøen der nede ved fjellets fot.