Kilde: Norske eventyr og segnir – uppskrivne av Sophus Bugge og Rikard Berge, Gyldendalske boghandel Nordisk forlag, Kristiania 1909. Dette er et norske folkeeventyr om en kvinne som blir frarøvet muligheten til å leve ut og fortelle sin egen historie.

I gamle dager levde det en konge de kalte for Finnkongen. Han hadde en datter som han holdt mye av, han måtte alltid holde et øye med henne. «Det kunne så fort gå galt,» mente han. Så hadde det seg slik at man måtte ut på reise. Å ha henne med seg var ikke råd, men å la henne være hjemme våget han ikke. Mest fryktet han den nye tjenestegutten sin, han synes det lissom var noe mellom de to. Han grublet grovt og lenge på hva han skulle gjøre med datteren sin. Men så kom han på at han ville lage et hus til henne, borte i en haug, som lå et stykke inn i skogen.

Da huset var klart med mat og drikke, kopper og klær, leide han henne inn i haugen. Med var det ni terner som skulle passe på henne. Hun gråt og ille låt og ba om å få slippe, men det var som å bite på en stein. Bedre stelt var det ikke med gutten, for haugen ble jevnet med jorden, og tilsådd og snart vokste det langt gress på den.
Så reiste kongen med folkene sine. «Trøste den som må trøyte levedagene lange,» sa kongsdatteren; og ternene sa det samme. Men så la de i vei og ville grave seg ut; det fikk gå som det kunne. Noe å grave med hadde de ikke, kun sine tomme hender. Da de hadde gravd i et år, døde en terne. De som var igjen fortsatte å grave og for hvert år som gikk døde en terne. Da niende år var gått, var alle ternene døde. Ensom som hun var, så ga hun seg ikke. Hun gråt og hun grov, hun grov og hun gråt, hun gravde så blodet rant og neglene løsnet på hver finger. Langt om lenge fikk hun se glimt av dagen. Hun ble så lykkelig at hun fortsatte å grave det beste hun kunne og utpå sto hun under bare himmelen. Men hun kjente seg ikke igjen, skogen var overgrodd og alt var annerledes uansett hvor hun stirret. Hun gikk av sted for å finne folk. Hun vinglet og hun vandret, med et lite knytte på ryggen, men hun visste ikke hvor hun for.

I alle disse årene hadde faren hennes vært i ufred. Mens han var borte i fremmede land og rike, fikk han høre at tjenestegutten hans var en kongssønn, og en av de gilde. Gamlingen lengtet hjem; så snart det var slutt med ufreden, ville han reise. Han ville hjem for å hente datteren ut av haugen, og da skulle de som ville være sammen få være sammen. Men så ble han syk, han måtte sende sine menn. De var ikke før kommet vel i vei, før han døde Finnkongen.

I haugen var ikke kongsdattera å finne. De lette i haug og de lette i hei, fra fjell til fjære, men alt de lette var ingen å finne. Så kom det en dag en kvinne til gårds, hun smisket og løy og sa hun var Finnkongens datter. I virkeligheten var hun en trollheks, en huldre av de fæleste. Alle trodde henne så nær som kongssønnen, han kunne ikke kjenne henne igjen. Gjestebud (bryllup) skulle stelles i stand i største hast.

Finnkongens datter traff på noen kullbrennere. Hun fikk være hos dem i kullsvierhytta den natten. Dagen etter gikk hun videre og kom til en forskrekkelig stor elv. Det var ikke råd å komme over noen sted. Mens hun stor der, kom det en stor ulv til henne og gjorde miner til at hun skulle sette seg på ryggen hans. Han svømte henne over. På den andre siden, luntet ulven videre uten at den rørte ved henne.

I lang tid vandret hun rundt i skogen, hun sov ute om nettene, hun frøs og hun var sulten. Tilslutt kom hun til en kongsgård. Da kjente hun seg igjen, hun kjente igjen hus og hage, bakke og berg. Det var hjemme. Hun måtte sette seg, det kom så mye over henne. Hjemme var det ingen som kjente henne igjen, men hun kjente igjen gutten sin. Ellers var det mye nytt folk i gården nå. Hun fikk tjeneste der. «Vi trenger alltids en slabbejente disse dagene,» sa hun som skulle bli brud. Av tjenestefolket fikk hun høre hva som hadde skjedd alle disse årene.

En dag ville kongssønnen av gårde et ærend. «Er du Finnkongens datter, så broderer du dette ferdig til jeg kommer tilbake,» sa han. «Ja, det skal jeg,» sa hun. Ikke før han hadde reist, før hun satte seg til å brodere og rekke opp igjen, sømme og rekke opp igjen, men å få det til var helt umulig. Den nye tjenestejenta gikk rundt og feide og kikket bort på sømmen til trollheksa. «Den sømmen er ikke vanskelig å brodere,» sa hun. «Ja, du sømmer vel bedre du,» sa trollheksa, hun var så rasende at hun freste. «Jeg har brodert før,» sa jenta. Det ville trollheksa se. Jenta sydde så vakkert og fint men hun lot det heksa hadde sydd være.

Utpå kvelden kom kongssønnen hjem og det første han ville se var sømmen. «Hvorfor er dette stykket så kluderig?» sa han og pekte på det som var stygt. «Åh, jeg kommer ikke på det med det samme,» sa hun.

Dagen etter ville han ut på ferd igjen. «Er du Finnkongens datter, vever du ut denne veven i dag», sa han. Ja, det skulle hun. Men hun kunne verken trå eller slå, staven brøt og garnet røk. Det ble ikke til noe. Tjenestejenta så dette. «Er det så vanskelig å veve denne veven da?» «Du snakker du,» sa huldra. «Jeg har vevet før.» Dermed lot hun tjenestejenta veve i sitt sted. Det ble en slik vev ingen hadde sett. Det var liljer og småfugler og selv kongssønnen var med i veven og det så alt så levende ut.
Utpå kvelden kom kongssønnen hjem og trollheksa møtte han med veven. Det gikk likeens nå som sist. «Jeg kommer ikke på det,» sa trollheksa da kongssønnen spurte om hvorfor den ene siden var så stygg. «I morgen skal vi vies, og er du Finnkongens datter, så rir du den hesten du red i gamle dager,» sa han.

Trollheksa ville først prøve hesten. Men hesten ble både vill og vrang, den beit og slo så det var et syn. Tjenestejenta så dette: «Å, han er snart tam.», sa hun. «Ja, du temmer han du, tenker jeg,» sa huldra. «Jeg har greid Gråborken før jeg,» sa hun. «Kjære vene, vil du kle deg som brud og ri hesten istedenfor meg?», sa heksa. «Men du taler ikke med herren min, det lover du! Da er jeg deg en velgjerning skyldig.» «Jeg får vel det da,» sa jenta.

Da alt var klart, sa jenta:
«Fall ned, fall ned Gråborken og bli
Finnkongens datter til kirken vil ri.»

Med det samme la hesten seg på kne så hun fikk stige opp på den. «Gi akt og merk nøye», sa kongssønnen. Da de hadde ridd et stykke, kom de over haugen. Der stanset bruden og stirret:
«Tårene triller og ingen de visste,
Ternene, ni i haugen jeg mistet»
sa hun og var mest på gråten. «Gi akt og merk nøye, sa brudgommen.

Etter en stund kom de til kullgruvene. Da sa hun:
«Mye og mangt har hendt
Mila her har jeg brent»
«Gi akt og merk nøye», sa brudgommen.

Så kom de til en elv.
«Mye måtte jeg lide
Her måtte jeg ulven ride»
sa bruden. Og brudgommen gjentok det samme som før.

Ved kirken tok brudgommen av sine hansker og ga de til bruden. «Disse skal du gjemme vel og ikke gi dem fra deg før jeg selv ber om dem,» sa han. Det lovet hun.
Hele veien hjem var brudgommen lykkelig. Vel hjemme måtte bruden av med brudeklærne og ble den slabbejenta som hun før hadde vært. Det var lek og glede på gården, men brudgommen gikk stur og stille og ville lissom ikke kjennes ved bruden sin.

Da det nærmet seg sengetid, ville brudgommen legge seg. «Du kan komme når du har lyst,» sa han til bruden. Ikke før han hadde bredt over seg, så var hun der. «Nei, vent litt,» sa brudgommen. «Hva var det du sa da du skulle stige opp på hesten i dag?». «Sa jeg noe?» «Ja, du sa noe. Du må si det fort og du slipper ikke opp i senga før.» «Jeg må bare en tur raskt ut, det er noe jeg har glemt å si terna mi», sa hun.
«Du har gjort det vanskelig for meg du. Du har snakket med herren min!» sa hun da hun kom ut. «Hva var det du sa når du steg opp på hesten?»
«Jeg sa ikke annet enn
Fall ned, fall ned Gråborken og bli
Finnkongens datter til kirken vil ri», sa tjenestejenta. «Nå kom jeg på det,» sa bruden og gjentok bruden det hun hadde hørt. «Hva slags Finnkongens datter tror du at du er» mumlet brudgommen med seg selv. Nå mente bruden at hun skulle være velkommen i senga. «Nei, stopp litt,» sa brudgommen, «Hva var det du sa når du kom til haugen?» «Sa jeg noe da?» «Du får si det fort!» sa brudgommen.

«Nå har du gjort det. Du snakket med herren min. Hva sa du da du kom til haugen? Si meg det med det samme!» sa heksa da hun kom til jenta. «Jeg sa bare
Tårene triller og ingen de visste,
Ternene, ni i haugen jeg mistet»
Huldrekona inn igjen og gjentok det jenta hadde sagt. «Ja, hva slags terner har du mistet og hva slags tårer har du tørket,» tenkte brudgommen. Nå ville hun legge seg. «Bi litt nå mor. Hva sa du da du kom til kullgruvene?» «Kullgruven? Jeg mener du hører for godt jeg,» sa hun og satte seg på sengekanten. Men han skubbet henne bort og ut måtte hun.
«Mye og mangt har hendt
Mila her har jeg brent»
sa hun da hun kom inn igjen.
«Hva sa du da du kom til elven?», sa brudgommen. Han var trøtt av å høre på henne. «Det er noe jeg har glemt å si til terna mi,» sa hun og skyndte seg ut.

Inn kom hun og sa kjekt:
«Mye måtte jeg lide
Her måtte jeg ulven ride»

Nå trodde hun at alt var klart og hun begynte å ta av seg klærne. «Gi meg først de hanskene du fikk av meg i dag,» sa han. Hun var lei av å fly fram og tilbake, ja lei av hele greia, men hun sprang ut til terna: «Kom med hanskene du fikk av min herre i dag», sa hun vill og vond så det røk av henne. «Det kan jeg ikke,» sa jenta. Det var nære på at hun fløy på henne, men hun roet seg og tok til å be så pent. Jenta sto på sitt: «Hanske på hånd hører meg til.» «Får jeg ikke hanskene, må du følge meg, så gir du han hanskene.» sa trollheksa og ba så mykt. Jenta gjorde det. «Hvor har du hankene mine?» sa brudgommen da de begge kom inn. De gikk begge bort til senga. Trollheksa stilte seg framfor og jenta skulle smyge fram hanskene. Da var brudgommen raskt og tok tak i hendene og dro henne opp i sitt fang. «Dette er den rette bruden,» sa han. Første dag ble trollheksa bastet og bundet. Andre dag la de henne i en spikertønne og rullet henne ut på sjøen.
Nå ble det glede på gården, for nå hadde Finnkongens datter kommet hjem.

Comments

comments