På mandag denne uken åpnet jeg seminaret på tilsatte på OsloMet med en liten fortellerseanse. En av fortellingene jeg fortalte har jeg fått muntlig overlevert av Abbi Patrix. Jeg syns fortellingen egnet seg da den tar for seg streben etter lykke og at i lykken ligger meningen med det hele.
Det var en gang en mann som var dypt ulykkelig. Dag ut og dag inn gikk han rundt og var ulykkelig. Han var ikke rik og hadde heller ikke familie. En morgen han våknet, bestemte han seg for å dra til verdens ende for å finne lykken.
Han la i vei bortover veien og gikk langt og lenge enn langt til han brått fikk se en løve framfor seg på veien. Mannen stoppet opp.
Løven bare lå der. Dens øyne var glasaktige og manken hang ned. Så mannen våget seg nærmere, gikk forbi løven. Løven spurte da: «Hvor skal du?» «Jeg skal til verdens ende og finne ut av hvordan jeg kan bli lykkelig.» svarte mannen. «Da ber jeg deg om å spørre fra meg. Hvorfor ligger jeg her? Hvordan kan jeg bli mett?» sa løven. Dette lovet mannen og gikk videre.
Han gikk langt og lengre enn langt til han kom til en dal. I dalen var gresset grønt, trærne sto tett og bar frukter. Der i dalen var det et hus og framfor huset satt det en fager kvinne. Hun satt der og stirret tomt framfor seg. Da mannen kom gående, spurte hun: «Hvor skal du?» «Jeg skal til verdens ende og finne ut av hvordan jeg kan bli lykkelig.» svarte mannen. «Da ber jeg deg om å spørre fra meg. Hvordan kan jeg dele livet med noe?» sa kvinnen. Dette lovet mannen.
Han gikk videre til han kom til en elv. Der var det et tre, men enda så nær treet sto elven bare det ikke et eneste blad på sine grener. Da mannen kom gående, spurte treet: «Hvor skal du?» «Jeg skal til verdens ende og finne ut av hvordan jeg kan bli lykkelig.» svarte mannen. «Da ber jeg deg om å spørre fra meg. Hvorfor står jeg her uten et eneste blad på mine grener?» sa treet. Dette lovet mannen.
Den ulykkelige mannen gikk videre. Omsider kom han fram til det stedet hvor du ikke ser forskjell på himmel og hav. Der var det en stor sky og i skyen satt det en gammel kvinne. Hun hadde langt grått hår som gikk i ett med skyen. Hun satt og gynget fram og tilbake. Den ulykkelige mannen tenkte: «Det der må være Gud.» Han gikk opp til kvinnen og spurte: «Er du Gud?» «Det kan være at noen kaller meg deg.», svarte kvinnen. «Da har jeg noen spørsmål!» Mannen fikk svar på hvordan løven kunne bli mett, hvordan kvinnen kunne få noen å dele livet med og hvordan treet kunne få blader på sine grener. «Og lykken finner du på din vei!», sa den gamle. «Takk skal du ha.» sa mannen og begynte å løpe for å finne lykken.
Han løp og han løp, til han løp forbi treet. Det spurte: «Fikk du svar på mitt spørsmål?» «Å jada,» sa mannen og stoppet. «For at du skal få blader på dine greiner, skal noen grave opp den skatten som ligger ved dine røtter» «Grav i vei,» sa treet. «Skatten blir din og du blir en rik mann.» «Det har jeg ikke tid til,» svarte mannen. «Jeg skal finne lykken og lykken ligger på min vei.»
Han løp og han løp, til han løp forbi kvinnen i dalen. Hun spratt og spurte: «Fikk du svar på mitt spørsmål?» «Å jada,» sa mannen og stoppet. «Du skal rett og slett ta de første som kommer forbi!» «Det er jo deg,» sa kvinnen. «Bli her og jeg skal føde dine barn, stryke dine skjorter og sette dine cd’er i alfabetisk rekkefølge.» «Det har jeg ikke tid til,» svarte mannen. «Jeg skal finne lykken og lykken ligger på min vei.» Så løp mannen videre.
Han løp og han løp, til han løp forbi løven. Den løftet på hodet og spurte: «Fikk du svar på mitt spørsmål?» «Å jada,» sa mannen og stoppet. «Du skal spise den første idioten som kommer forbi.» Det gjorde løven.