På nettstedet scenekunst er det en interessant artikkel og diskusjon i kommentarfeltet om fiksjon, da sett i lys av Radioteatrets dramatisering av ”Scandinavian star”. Radioteatret beskriver serien som: ” Drama, krim og underholdning – hørespill for barn og voksne. Møte med skuespillere.” Her gjentas stadig begrepet fiksjon. I følge norsk ordbok beskrives fiksjon som følgende:

fiksjon m1 (fra lat., jamfør eng. fiction; av fingere, ‘forme, forestille seg, dikte opp’)
1 innbilning, oppdiktning; oppspinn
2 skjønnlitteratur, romanlitteratur
det er ren f

Definisjonen sier noe om hvor omfattende begrepet er: det kan være fri diktning, men det kan også være et formmessig grep.
Fiksjon er sentralt innenfor muntlig fortellerkunst, spesielt med tanke på MF2 eksamen torsdag og fredag denne uken. Studentene hadde samlet autobiografisk materiale som de skapte forestillinger ut av, og havnet i noen av de samme dilemmaene som det diskuteres på Scenekunst.

Våre liv kommer ikke som en ferdig fortelling, selv når vi gjenforteller hendelser vi har vært igjennom forholder vi oss til valg både på historie – og diskursplan, om enn ubevisste, valgene er ofte tilstede for å tilfredsstille en kontekst, den og de vi forteller til og den kulturen vi forteller oss inn i.
I ekstreme tilfeller av fiksjon har du det virtuelle livet, det er en oppdiktet verden som krever stor grad av forestillingsevne. Det virtuelle livet har jeg nesten daglig erfaring med. Når du for eksempel, i egenskap av å være en avatar, handler noe, bruker du reelle penger som strømmer ut av din konto, men gjenstanden du har kjøpt vil aldri kunne eksistere i det virkelige livet. Du har kjøpt en opplevelse, en materialitet som ikke kan tas på. Når du blir forelsket i en avatar eller får kjærlighetssorg, er ikke følelsene mindre virkelige som om du forelsket deg i et menneske du kan klemme på.

Når du arbeider med fortelling fra et fysisk erfart liv, framstår ikke fiksjonen som fri diktning, fiksjonen er grep som blir foretatt for å framheve noe, som et plot. Det vil ikke si at hendelsen det fortelles om framstår som mindre sann. Grepet, i muntlig fortellerkunst, brukes for å omdanne erfaringen fra hendelsen til lytterens erfaring. Det er helt tydelig farer ved et slikt grep, slik som at du styrer lytterens empati ved å plassere sympatien hos noen figurer i fortellingen, samt at du skaper en tilsynelatende oversikt over hendelsen, da du ønsker å gjøre materialet håndterlig innenfor den konteksten det formidles i.

Jeg tror det er viktig at disse grepene gjøres tilgjengelig for lytteren, eller at grepene framstår som en del av kontrakten med den som lytter til fortellingen. Ofte ligger det tilstede i tradisjonen allerede, som når fortelleren sier: Jeg forteller den slik jeg hørte den” eller ”dette er min versjon av fortellingen.” Det er i hvert fall viktig at grepene ikke skjules, da framstår det som en skjult agenda.

Comments

comments