Vi trodde Daniel skulle oppleve sin siste sommer og høst, det var det han hadde fått beskjed om. Bryllup ble planlagt.
Merker du at morgener fortsatt er kalde, et drag fra vinduet stryker meg over knærne. Hadde jeg hatt en tro, kunne jeg kanskje har tenkt at hans alltid lavmælte stemme lå i brisen en tidlig morgen. Jeg har ingen tro, men sterk forestillingsevne. En av de fine gavene gitt oss mennesker; jeg kan framstille Daniel for mitt indre og på den måten ha dialog med han som kun foregår mellom oss to.
Da behandlingen stoppet ble Daniel rasende fort syk. Så er det kanskje best at han døde så raskt. For det jeg håndterte dårligst var tegn på hans sykdom. Kroppen som ble tynnere, den langsomme, litt ustødige gangen opp trappen, den skjelvende hånden. En alderdom kom over han og det gjorde han ikke mindre vakker.