Nettverket for europeiske fortellere hadde sitt åttende årlige møtet i Hellas, nærmere bestemt øya Kea. I dette innlegget vil jeg skrive om mitt inntrykk av møtet.

Jeg var så heldig å reise ned sammen med Ragnhild, norsk/tysk forteller, egentlig bosatt i Berlin, men var i Norge på ferie. Vi delte også rom på hotellet, så det ble mye prat, latter, frustrasjon og lite søvn. Opplevelsen av å være på Kea, kan oppsummeres i VANDRING. Det ble MYE vandring, avstandene mellom de ulike stedene hvor arrangementene skulle foregå var på ca. 30 minutters vandring, i oppoverbakke og stekende hete. Skyss var det dårlig lagt til rette for, bortsett fra buss den ene dagen.

Uansett, vi ankom søndag ettermiddag og det var tid for registrering. For å komme seg til Kea må man ta ferje fra Lavrio, disse gikk det ikke så mange av, så vi var en stor skokk med fortellere som ankom med samme ferje. Registreringen tok dermed bortimot en evighet, i tillegg til at det virket som om det var mye unødvendig papirarbeid. Registreringen skulle foregå håndskrevet og fordi ethvert papir måtte foreligge i kopi, ble det brukt et slikt type ”blåkopiark” som de tydeligvis bare hadde ett av. Vel, mye av tiden gikk med til å prate med gamle bekjente og hilse på nye, men egentlig ville vi til hotellet og hvile litt i den heten som var, før vi skulle til neste post på søndagsprogrammet, som var middag.

Mandagen åpnet med en seremoni hvor fortellere fra Mythos fortalte en versjon av den greske skapelsesmytologien. Mythos ledet av Giorgos hadde ansvar for å lede denne konferansen. Det greske fortellermiljøet er yngre enn mange andre europeiske miljøer og der er igjennom den samme ”konflikten” som mange av oss andre har vært i. Når uttrykket begynner å slå an, oppstår det fort interessekonflikter. Ideelt sett, når et land arrangerer et fortellermøte, skal hele landets organisasjoner stå bak. Men i Hellas, savnet jeg flere av de greske fortellerne. Etter åpningssermonien hadde Giorgos et foredrag hvor han knytter Prometevs og ildens gave til menneskene sammen med evnen til å fortelle historier. Deretter fulgte en tidligere gresk ministers innlegg om arbeidet med å restaurere antikke teatre i Hellas. Dette var et provoserende innlegg, da det hadde lite med fortellere å gjøre. I den sammenhengen ble muntlig fortellerkunst sett på en type ”branding” av varemerket ”gresk antikk teater”, og ikke som en opplevelsesfaktor. Her kunne jo det vært et potensielt levebrød for fortellere, noe som også ble bemerket av noen av kommentarene til den tidligere ministeren.

Videre i programmet, var det tre innlegg om hvordan mytene operer i våre liv. Dette ble holdt av FESTs egne medlemmer og var ganske bra. Spesielt greske Marias innlegg (har dessverre ikke etternavnet her, da jeg sitter på Hvaler og alle papirene ligger i Oslo). Hun så på mytene utfra tre perspektiv: 1. Hvordan vi forholder oss til mytene i hverdagen. Her nevnte hun den greske myten om Tantalos som dreper og kutter opp sitt eget barn, og en hendelse som hadde vært i Hellas i år, med en nesten identisk struktur: en far var blitt arrestert etter å ha drept og kuttet opp sin egen datter. 2. Hvordan folkeeventyrene er påvirket av mytene. I farten husker jeg ikke hvilket eksempel hun brukte her, men dette er en ganske vanlig oppfattelse som vi også kjenner igjen i norske folkeeventyr. Det sies blant annet at Asbjørnsen og Moe valgte ut sine folkeeventyr basert på hva de kunne finne av norrønt i disse. 3. Folkeeventyr som har påvirket mytene. Her tok hun utgangspunkt i Prometevs som gir ild til menneskene og henviste til et folkeeventyr som er nedtegnet før denne myten.

Dette var formiddagsprogrammet. På grunn av varmen, var det nå siesta og kveldsprogrammet startet klokken seks på kvelden. Kvelden hadde to programmer: Utdannelse av fortellere og fortelling i skolen. Jeg hadde bidrag i begge og vil komme tilbake til ett av dem i et senere innlegg.

Andre dag, tirsdagen, ble åpnet med en ca. tre timers lang ”Fortellervandring”, hvor historikk, sagn og folkeeventyr fra Kea ble framført. Et veldig bra opplegg. Vandringen endte med et ”fritt ord” del hvor alle kunne fortelle og deretter lunsj.

Andre del av tirsdagen, kveldsprogrammet, var satt av til diskusjon i grupper under temaene: fortellerfestivaler, fortelling og inkludering, muntlig fortellerkunst og teater og helbredende fortelling. Dette er en fast del av FEST, men bør gjøres noe med. For det første er det de samme diskusjonene som går igjen, og gruppene blir ikke alltid fasilitert like godt. Dette skulle i prinsippet være noe av de viktigere delene av nettverksmøtet, men de viser lite progresjon og ingenting blir vedtatt.

Onsdagen fikk jeg dessverre ikke med meg, da jeg måtte reise tilbake til Norge tidlig, og jeg er spent på å høre hvem som er det nye styret og hvilket land som skal arrangere FEST i 2018. Neste år vil møtet være i Frankrike.

Jeg tenker at noe må strammes inn i disse møtene, fokus bør være å gi fortellerne ny kunnskap og nye muligheter og FEST bør evne å vise progresjon.

Comments

comments