Har du prøvd deg ute i glatta? I går hadde jeg en eksepsjonell ubehagelig opplevelse. Jeg går med museskritt i glatta, et ork når du er ute med hund, men det var jeg ikke i denne hendelsen fra i går. Jeg hadde vært i et langt, søknadsmøte. Et heftig møte hvor vi drakk ned te på høykant for å holde ut den kompliserte budsjetteringen. Deretter gikk jeg fra møtet og stakk innom noen butikker for å se om jeg fant noen julegaver, hvilket jeg ikke gjorde. Jeg tok bussen hjem og gikk innom matbutikken, og da kjente jeg teen presse på. Og når jeg kjenner dette spesielle presset, et akutt behov, da må jeg ofte haste for å nå toalett skåla hvor jeg slipper et vassdrag ut av meg. MEN glatta, jeg kunne ikke skynde meg på glatta. Det var uutholdelig. Jeg måtte rett og slett klistre lårene sammen ned til knærne og tusle med beinet fra kneet og ned til foten. Dette førte til en vuggende gang som i hvert vugg slapp noen dråper ut av fossen som ville bryte demningen.

Jeg kom meg nesten helskodd hjem!

Dagens verktøyslapp er analepse. Dette er noen som ligner på frempek jeg skrev om her. Å bruke analepse er å omstrukturere hendelsene i en fortelling.

I fortellingen om Daniel, forteller jeg om Paris som egentlig er en hendelse før Daniel er født, men i fortellingen plasserer jeg det etter at han er død.

I fortellingen om Hervor, kan en analepse var at jeg åpner fortellingen med Hervor som ung kvinne stående ved sin fars grav. Kronologisk begynner fortellingen med Hervors fødsel. Jeg veldig usikker på om dette er noe jeg vil gjøre, men det kan være et alternativ.

I ”Østenfor Sol og Vestenfor Måne” finner jeg det vanskelig å lage en analepse, det er noe med at et folkeeventyr har en særegen struktur. Det kan hjelpe å flytte synsvinkel, ved for eksempel fortelle om trollkjerringa som gjør i stand til et bryllup tidlig i eventyret.

Dagens fortelling er en dyster sak:

Han som red med Åsgårdsreia.

Det fortelles et sagn fra Sauherad. Der bodde det en rik gammel mann som hadde to sønner. De skulle dele arven etter faren. Den yngste sønnen var uheldig og ble tatt av Åsgårdsreia. I dette følget måtte han ri.

Etter en stund kom Åsgårdsreia farende igjen og folk så gutten ri bakerst på en blakk hest. Hans eldre bror så det også. Den yngste sønnen fikk styrt hesten litt til siden slik at han kunne snakke med broren. Han fortalte sin bror at de kom til å ri forbi tre torsdagskvelder på rad opp i mot jul og broren kunne få han frelst ved å kaste stål over han. Straks han hadde sagt dette, ble han dratt videre med følget i en flygende fart.
Torsdagen kom og så gjorde Åsgårdsreia også. Gutten var med i følget på sin blakke hest. Han red opp til dørhella, men hans bror bare stod der og gjorde ikke noe for å frelse han. Gutten måtte ri videre med følget.

Den tredje Torsdagen kom følget med rammel og skrammel gjennom tunet. Bakerst kom igjen gutten, som red i mot sin bror. Han ventet på at broren skulle frelse han, men broren bare sto der. Han var så hardhjertet at han ikke brydde seg om broren som var havnet inn under annen makt. Da yngste broren skjønte dette, red han hesten hardt mot broren og bråstanset rett foran ham. Den yngste sa at de der på gården kunne ha all verdens rikdom, men mangle visdom. Deretter red han videre og ble aldri sett igjen.

Eldste broren fikk hele arven, og det gikk som spådd. Rike var de, men hadde ikke vett til å styre sin rikdom. På dørhella finnes fortsatt avtrykket av hesteskoen dypt nede i steinen. Vond var gutten og tung var hesten, og avtrykket står der til evig tid.