Det kollektive minnet gjør seg godt i sosiale medier, det vil si – hendelser sprer seg raskt. Sosiale medier er som et hav. Havet eier ikke selv minner, det kan ikke huske, men det former minner om til noe annet, det frakter minner og omformer det til fortellinger. Slik er det også med sosiale medier. Det frakter, omformer, som om det var selve hviskeleken. Det som kommer ut i den andre enden kan være noe helt annet enn det som begynte.
Det kollektive minnet er essensielt for det autobiografiske minnet: «Uten henvisning til språket og kollektivets øvrige symbolske systemer, lar det individuelle minnet seg ikke konstruere (Dahl, 2016).» En traumatisk hendelse kan svekke et kollektiv. Et traume er en kryptering av minnet, fordi det verken kan glemmes eller erindres, det er uten språk. Det er vanskelig å språkliggjøre et traume.
Som forteller mener jeg at vi da skal være på vakt, vi skal ikke ta andres historier og sette ord på dem sånn uten videre. Det er lett å utnytte andres traumer, slik som med båtflyktninger. Når deres historier ikke blir fortalt av dem selv, noe de sannsynligvis har problemer med å sette ord på, er det lett å utnytte deres situasjoner både til det gode og onde. Spesielt det siste, som vi har sett eksempler på i det siste, gjennom nettopp sosiale medier. Situasjonen må være forferdelig uutholdelig for dem, for de kommer inn i et fremmed kollektiv med sine traumer, hvor de både ikke kan bruke egne ord, men de skal attpåtil kanskje ordlegge seg på et helt fremmed språk, for fremmede som bærer på andre kollektive og kulturelle minner.
Vi smaker litt på dette i forestillingen Vår.