En gang var det en fattig forsulten gutt som hver dag og time henvendte seg til Vårherre i bønn om å se ham til gode og lindre hans nød. Omsider ble hans bønn hørt. En natt, mens gutten lå og sov, kom Vårherre til ham, stanset foran hans seng og sa: «Her bringer jeg deg en sølvhåret bukk, som det sprudler penger ut av, bare du stryker den langs etter ryggen. Og her har du en duk som du bare behøver å brede utover et bord og ønske deg mat av all slags du vil og straks får du det. Og dersom noen skulle ville ta disse ting fra deg, behøver du bare si: Klubbe slå til og en klubbe vil begynne å slå løs på en så han er glad ved å komme vekk uten å få noe med seg.»
Da Vårherre hadde sagt de, gikk han sin vei, mens gutten lå igjen i sin seng, glad og fornøyd over de gode gaver han hadde fått.
Om morgenen var han tidlig på ferde og tok bukken og duken med seg og dro ut for å hjelpe de fattige og fortrykte. Om kvelden kom han til en gammel fattig kone og ba om hus for seg og bukken. Nei, hus kunne han ikke få, da hun verken hadde seng eller mat til ham, svarte kona. Gutten tilbød seg å ligge på gulvet og hva maten angikk hadde han så mye med seg, at det muligens ble litt til overs for henne også. Da den fattige, forsultne enka hørte dette, ble hun glad og bød han velkommen. Han bandt bukken bak døren og la seg selv på det bare gulv og da han var sliten og trett, sov han godt hele natten.
Om morgen da han sto opp, bredte han sin duk utover bordet og ønsket seg mat og drikke på den av alt det beste slags han kjente til, og ikke før han hadde sagt det, før det var der alt sammen.
Nå ba han kona med seg tilbords og de åt og drakk begge to alt hva de orket og da de var mette ble restene borte, hvoretter han tok duken og rullet den sammen og stakk den til seg. Nå tok han sin bukk fram på gulvet og ga seg til å stryke den langs ryggen og straks begynte sølvpengene å sprudle og rulle og lå snart i store dynger omkring dem på gulvet. Kona trodde at det Vårherre selv som var på besøk og ville falle ned og tilbe ham, men gutten sa at han kun var et usselt menneske som henne selv og at han kun ved Vårherres nåde var satt i stand til å gjøre sine medmennesker nytte og hjelp. Han sa da farvel, tok duken og bukken og gikk sin vei. Han lot sølvpengene bli liggende igjen etter seg på gulvet. Enken var nå blitt velstående og hadde det godt like til sin død. Hun etterlot seg til og med en liten arv.
Nå bega gutten seg på vandring igjen og kom om kvelden til en rik og gjerrig enke hvor han ba om husly for natten. Ja, hus skulle han få, men mat hadde hun ikke til ham, sa hun. Nei, nei, fikk han bare hus, skulle han selv sørge for mat, svarte han og så fulgte han henne inn i et huset og bredte sin duk over bordet og ønsket seg mat på den og det fikk han straks og det var ikke dårlig mat heller. Han lot kona få spise med og det gjorde hun tilgangs da maten ikke kostet henne noe. Da hun hadde forsynt seg, spurte hun hvor han hadde fått all den gode mat og drikke fra. Jo, den hadde han fått på den måten at han bredte sin duk ut og ønsket mat eller drikke på den og duken hadde den egenskap at den skaffet frem alt hva man ønsket at etendes eller drikkendes.
Da den rike og gjerrige enken hørte dette, ville hun endelig kjøpe duken, men gutten ville ikke for noen pris selge den.
Så spurte hun ham om det var noe merkelig med den bukken, som han gikk og dro på. Jo, det var det, når man strøk den langs ryggen, gjorde den sølvpenger, svarte gutten. Nå ville hun endelig kjøpe bukken og bød enda mer for denne enn for duken, men gutten ville ikke selge bukken heller og det ble ingen handel.
Om natten sto enken opp, tok bukken og gjemte den vekk og så tok hun duken fra gutten og la en annen der isteden. Om morgenen savnet gutten straks sin bukk og ble også oppmerksom på at han hadde mistet sin duk og fått en annen isteden. Han sa til enka at hun var en tyv og at hun måtte skaffe hans saker tilbake, ellers ville det gå henne ille.
Hun nektet. Da sa gutten: «Kjære klubbe, slå løs.» Straks var det der en klubbe som begynte å slå løs på kjerringen og snart var hun så mørbanket og forslått at hun ba og tagg gutten om å vise barmhjertighet og ta sine saker igjen; hun skulle finne dem til ham straks.
Han fikk da sin bukk og sin duk igjen, men den rike og gjerrige enka måtte nøye seg med en skamslått rygg.
Nå dro gutten videre og kom til mange fattige mennesker som han hjalp både med mat og penger. Han gjorde godt, men å ble han selv grådig, falt hen til fråtseri og drukkenskap og glemte å gjøre vel mot andre enn seg selv.
Da Vårherre sa det, ble han vred og ropte på klubben at den skulle slå løs og klubben til å banke og slå gutten så ettertrykkelig at det nesten ikke ble et helt bein igjen i kroppen på ham og deretter tok vårherre duken og bukken fra han og slo hånden av ham. Siden gikk gutten som en fattig krøpling like til sin død.