Fortellingen er fra en tysk samling som ble utgitt i 1522
Kilde: Världens bästa myter och sagor I urval, Redaktører: Erland Ehnmark/Jan-Öjvind Swahn
Det var en gang en fattig student som var ute på vandring. Han hadde ikke mye spiselig i sitt knytte og han var av den sorten som heller satt på et vertshus med føttene under bordet enn med studier med nesen over boken. På sin vandring kom han til en stor, prektig bondegård. Husbonden var ikke hjemme, men var i skogen etter ved. Hans kone sto på gårdstunet og arbeidet. Hun hadde vært gift en gang før og hennes første mann som het Hans, hadde gått bort mange år tidligere. Da hun fikk se studenten, begynte hun å prate med han og spurte han om hvem han var og hvorfra han kom. Studenten svarte: ”Jeg er en fattig student som kommer fra Paris.” Kona var litt enfoldig og forsto ikke hva han mente, men syntes han sa at han kom fra paradis. For sikkerhets skyld spurte hun ham: ”Kommer du virkelig fra paradis?” Studenten forsto straks hva hun var og svarte: ”Ja, kjære mor, det er der jeg kommer fra.” Da sa hun: ”Min venn, kom med meg inn i stuen så skal vi snakke.” Da de var kommet inn i stuen, ba hun han om å slå seg ned og så begynte hun å snakke: ”Min venn, jeg hadde en gang en mann som het Hans. Han døde for noen år siden. Min kjære Hans, jeg håper Gud har vært din sjel nådig! Jeg er helt sikker på at han har kommet til paradis. Har du sett han der? Eller du kjenner han kanskje ikke?” Studenten svarte: ”Hva var hans etternavn?” Hun sa: ”Man kalte han for Hans Gutschaf. Forresten var han litt skjeløyd.” Studenten lot som han tenkte og så brøt han ut: ”Jammen, søren, han kjenner jeg jo. Jaså, så det var din mann, skjeløyde Hans.” Kona sa da: ”Fortell meg hvordan han har det? Hvordan går det med min stakkars Hans?” Studenten svarte: ”Ikke bra. Han har jo verken klær eller penger. Og hadde det ikke vært så mange snille mennesker i paradis, ville han ha sultet ihjel.” Da kvinnen hørte disse sørgelige nyhetene, begynte hun å gråte: ” Min snille, kjære Hans. Ikke skal du lide nød, du led ingen nød da du levde med meg her på jorden. Hadde jeg visst dette, skulle jeg ha sendt med deg ordentlig med klær og penger på din første ferd, så du kunne ha levd som anstendige folk i den andre verden. Hadde jeg hatt et sendebud skulle du ha fått både det ene og det andre.”

INSPIRED

Da studenten hadde lyttet til hennes klagesang, sa han: ”Kjære mor, vært ved godt mot, er det bare snakk om et bud, så står jeg til tjeneste. Jeg kan hjelpe deg for jeg er på vei tilbake. Jeg har akkurat vært og hentet penger til noe andre som satt litt dårlig i det.” Da kle kvinnen lykkelig og i sin glede gikk hun og hentet både mat og drikke til studenten.

Deretter gikk hun inn på et rom og begynte å samle de aller beste klær som fantes der: skjorter, bukser og strømper, en fin foret vinterjakke og noen lommetørklær. Hun stappet alt sammen ned i en sekk og fant fram gulldukater fra et hemmelig sted og viklet dem inn i en duk. Dette ga hun til studenten og ba han så fort som mulig å overlevere det til Hans.

Da studenten hadde spist og drukket så mye han orket, tok han sekken på ryggen, stappet pengene i lommen, takket for seg og ga seg i vei. Det var nå middags og kort etter at studenten hadde forsvunnet fra gården, kom bonden hjem fra skogen. Hans kone sprang han imot og begynte å fortelle om hva som hadde skjedd. Da bonden fikk høre om klær og penger, ble han helt forskrekket og sa: ”Er du ikke klok? Skal du ruinere oss?” Og sprang han derfra. Han tok den raskeste hesten, kastet seg opp på den og satte etter studenten alt det hesten maktet å springe.
Studenten ventet seg dette, han gikk og så seg omkring for å se om han ble forfulgt. Da han fikk se bonden komme ridende i full galopp, kastet han sekken inn i noen busker og gikk så ubekymret videre. Da bonden nådde han igjen, spurte han om han hadde sett en student med sekk på ryggen gå forbi. ”Ja,” svarte studenten, ”men så fort han fikk se deg komme ridende, løp han inn i skogen.” Da ba bonden han om å ta hesten hans en stund, deretter begynte han å løpe den veien studenten hadde pekt. Da bonden var forsvunnet, tok studenten opp sekken, satte seg på bondens hest og red derifra.

Da bonden ga opp sin leting etter studenten, gikk han tilbake til veien, men der fant han verken kar eller hest. Da forsto han at studenten hadde klart å lure ham også. Da han kom hjem, sprute kona om han hadde funnet studenten. Han svarte: ”Ja, det gjorde jeg og jeg ga han hesten også, slik at han kom fortere til paradis.”

Comments

comments