Alex reiste nå og savnet etter Daniel ble forsterket. Det sies at det tar en stund før sorgen virkelig griper oss med sin uforståelighet; når man mister et barn skal det gå tre måneder og vare i åtte år var det noen som fortalte meg. Gjennom Alex kunne jeg snakke med Daniel i våre minnelige dialoger, nå er det ingen her. Isak er her riktignok, men han kan ikke belastes med en utrøstelig mors stille gråt.

Alex reiste tilbake til Spania med et fly som gikk fire. Hennes fine innlegg på hennes blogg kan lese her.

Jeg tror også kroppen har sagt sitt, halsen er tykk, stemmen en grøt og hosten kommer som en flodbølge. I går klarte jeg med nød og neppe å presse fram undervisning for internasjonale studenter.

Og så har jeg nok en gang båret på pappesker, denne gangen fra det ene kontoret til det andre. I dag tidlig var jeg der og vasket det helt ned, slik at en kjær kollega bare kunne bære sine saker inn. Og jeg bar mitt inn i hennes tidligere og kanskje byggets aller fineste kontor. Langsomt skal jeg pakke meg inn i det.

Comments

comments