I dette innlegget finner du en lydfil nederst. Om du leser dette på smarttelefon, vil det være lettere å høre lydfilen om du går til SoundCloud. Du finner lenke under lydfilen.

Om vi kan forestille oss et liv uten fantasi, bruker vi faktisk fantasien. Det er med andre ord ikke mulig å forestille seg et liv uten fantasi. All empiri beviser at å løpe og vinne et maratonløp er umulig, likevel finnes det en tro på at dette kan gå. Forestillingsevnen kan utgjøre en forskjell mellom å vinne og å tape.
Forestillingsevnen og fantasien er nødvendig, og en viktig egenskap å trene på som forteller. Fantasi er en prosess hvor du skaper indre bilder for å fylle igjen hull og mangler; det er en prosess som koordinerer tanke og handling (Pelaprat & Cole, 2011) . Uten fantasien og forestillingsevne lever vi i en uoversiktlig verden, fordi fantasien er der for å koordinere og stabilisere den fragmentariske virkeligheten vi erfarer (Pelaprat & Cole, 2011). Fantasien er dermed nødvendig for å skape et forhold til vår omgitte virkelighet. Fantasien har kulturelle og biologiske referanser, den er både individuell og tilhører også det kulturelle fellesskapet.

Fantasien er en mental aktivitet som er forbundet med sanselig persepsjon/oppfattelse og forståelse/fornuft, men den oppleves som mye friere enn disse (Mooij, 1993, s. 7). Fantasien representerer en personlig mental frihet.

Oppfatningen styres av en empirisk verden utenfor sinnet. Vi oppfatter hva som er “der ute” gjennom en registrering av inntrykk verden gir oss gjennom våre sanser. Fornuften kommer fra kraft dypt i oss og begrenser tanken ved å tvinge den til å overholde visse regler. Disse reglene kan være logiske eller praktiske eller relatert til verdier (Robbins, 2010). Jamfør disse to, kjenner fantasien ingen barrierer. Det kan formulere seg om verden som den vil, kombinere elementer på nye måter, strekke konsepter utover deres vanlige former, og kanskje noen ganger komme med noe helt enestående (Robbins, 2010). For hva er det som har fått kjemper til å vandre på jorden, framkalt guder i alle slags farger og fasonger, skapt vesener som ikke eksisterer. Og ikke bare det, hva har fått mennesket til å gå på månee og gå med en verden i lomma gjennom en smarttelefon. I 1964 skrev science fiction forfatteren Philip K. Dick romanen Martian Time – Slip som handler om mennesker bosatt på Mars. Riktignok er det kun de med bachelor som drar til Mars, fordi på den overbefolkede jorden, er det kun de med master som får arbeid. I år, år 2000, sendte gründeren Elon Musk SpaceX ut i verdensrommet, som er det første steget mot å bosette Mars. Det er fantasien. Fantasien sprenger nåets begrensninger. Samtidig er friheten en illusjon, for som oppfattelse og fornuft er nok fantasien også til en viss grad bundet av kulturelle bånd (Robbins, 2010).

Fantasien er ofte forbundet med døden gjennom at det referer til noe som ikke er, noe som var, noe som er borte eller som ikke eksisterer ennå.

Fantasien er helt essensiell for en forteller. Både i skapende og utøvende arbeid bruker fortelleren forestillingsevnen. Fantasien hjelper fortelleren å skape indre bilder og å være spontan i uttrykket. I boken ”Skuespillerkunst” skriver Halling- Kock og Varden om hvilke evner en skuespiller bør opparbeide før og i en sceniske prosess. Om fantasievnen skriver de:

Til å begynne med bør vi trene fantasievnen fullstendig anarkistisk og viltvoksende, en så verdifull egenskap bør vi vente en god stund med før vi pålegger den restriksjoner og retninger. Øvelsene bør i begynnelse gi rom for atskillig lek, uforpliktende og full av ville innfall. (Reistad 1991:77)

 

Den samme tilnærmingsmåten gjelder en forteller.

Det er fortellertekniske grunner til at vi arbeider med fantasien. For det første trener den fortelleren til å høre sin egen skapende stemme. Å tørre å si noe i en forsamling, å stå der naken, er en treningssak. I arbeid med fantasifortellinger improviserer vi ofte og det viser til et samspill som alltid er til stede med lytteren. Så når du formidler, er man faktisk to stemmer i formidlingen, den konkrete stemmen som fyller rommet, men også den ofte mer lydløse stemmen til lytteren. Om man er nervøs skal man altså tenke på at formidleren ikke er alene med ansvaret for at formidlingen skal virke. Fantasien er å trene på det spontane som kan skje.
Fantasi hjelper altså å holde det spontane vedlike. En fortelling skal formidles ulikt til ulike lyttere fordi lytteren nettopp er ulik, fortelleren må være fleksibel for dette og trene på å håndtere det spontane som oppstår i en formidlingssituasjon.

Det tredje gode med å arbeide med fantasifortellinger er å se hvilke elementer en fortelling består av. Når man skaper en fortelling og formidler disse i en øvelsessituasjon får vi trening i å oppdage fortellingens mangler og gjennom dette se hva som må bøtes på.

Så er det forestillingsevnen. Å fortelle handler blant annet om å formidle en indre fortellerverden som vi forestiller oss. Gjennom fantasien trener vi på å skape et indre mentalt rom.

Derfor, når vi begynner med muntlig fortellerkunst, velger jeg alltid å begynne arbeidet med å sette søkelys på denne fantastiske evnen vi har som mennesker og fortellere.

Litteratur
(1991). In H. Reistad, Skuespillerkunst. Tell forlag.
Hjorth, D. (2009). Imagination – Fabulation Key note présentation at the ESU Conference, 2009, Benevento, Italy, September 8th – 13th. Benevento.
Mooij, J. J. (1993). Fictional Realities : The uses of literary imagination. John Benjamins Publishing Company.
Pelaprat, E., & Cole, M. (2011). “Minding the Gap”: Imagination, Creativity and Human Cognition. Integr Psych Behav (2011) 45, 397–418.
Robbins, J. (2010). On Imagination and Creation: An Afterword. Anthropological Forum Vol. 20, No. 3, 305–313.

Comments

comments