1876
Oslo
Fru M. Ullmann
Samler: V. Ullmann

Det var en gang en fut, slik en riktig flåer av det verste slaget. En dag kom fanden og ville hente ham.
– Aldri hører jeg annet, sa han, enn at folk sier: «Gi fanden hadde den futen!», så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror ikke du kan bli slemmere og verre enn du er heller, sa fanden.
– Ja, vil du lye etter alt dette folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker, sa futen, – men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg, sa han.
Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den første de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.
Først kom de til ei stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjerna. Den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.
– Er det verre skadedyr til enn slik en gris? skrek kjerringa. – Gi fanden hadde deg! sa hun.
– Så ta grisen da! sa futen.
– Tror du hun unner meg griseflesket? sa fanden. – Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!
Så gikk de til de kom til ei anna stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn.
– Rett nå er jeg lei deg, sa kjerringa, – jeg vinner ikke annet enn å gå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg, sa hun.
– Så ta ungen da! sa futen.
– Å, det er ikke av hjertet at mora banner barnet, sa fanden.
Så gikk det et stykke til; så møtte de to bønder.
– Der ser du futen vår, sa den ene.
– Gi fanden hadde han lys levende, den bondeflåeren! sa den andre.
– Det var av hjertet det, sa fanden, – kom så med meg! sa han.
Da hjalp det verken bønn eller påkallelse.

Comments

comments