Gjennom blogginnlegg har jeg gått inn i metaverset SL og besøkt ulike steder med min avatar i diverse støpninger. Her følger det en oppsummerende refleksjon over hva jeg har erfart. Først vil jeg relatere det hele til begrepet performativitet.

Performativitet et omvandrende konsept, det vil si at det historisk har blitt lagt ulike betydninger i begrepet og at det knyttes til ulike fagområder som litteratur, etnologi, sosiologi og kulturstudier. I fagfeltet narratologi kan for eksempel performativitet knyttes til skillet mellom diegesis og mimesis (Berns, 2009), som forenklet sagt handler om ulike måter å formidle på. Innenfor muntlig fortellerkunst, har performativitet betydd et skifte fra å basere forskningens fokus på narrativer til fortellersituasjoner som innebærer fortellerens kroppslige og verbale uttrykk og samspill med lyttere (Lwin, 2010). Slik jeg ser det, dreier performativitet seg om å være handlende (Østern & Knudsen, 2019, s. 3); for å være mer presis så angår det situerte og kontekstualiserte handlinger (Langellier, 1999, s. 127) i prosess og gjennomføringen av en forestilling. Risiko er et nøkkelord i det performative da det ofte handler om politisk, sosialt eller lidenskapelig engasjement (O’Grady, 2017). Endring kan også være et nøkkelord knyttet til performativitet (Bauman & Briggs, 1999), det kan være endring i en prosess eller ulike former for endringer i en forestilling.

Hvorfor relaterer jeg den virtuelle utforskningen til begrepet performativitet? For det første er det en rekke handlinger som foregår underveis i planleggingen. Jeg setter sammen en avatar (gjerne spontant), jeg lager en posering som illuderer at avataren er i ferd med å gjennomføre en handling. Samt at materialet potensielt kan brukes inn i en forestilling i form av indre bilder jeg har eller tekster jeg reflekterer fram i det jeg er i en prosess.

Det er trekk i opplevelsene som går igjen. Det ene handler om isolasjon. Jeg har en tendens til å trekkes mot steder som gir en opplevelse av isolasjon. Det at jeg har gjennomført dette under en pandemi, forsterker den isolerte opplevelsen. Et annet element som har direkte med performativitet å gjøre, er at jeg også merker meg steder som gir inntrykk av noe er i ferd med å skje eller noe har akkurat skjedd. Det kan være at en dusj står og renner, eller en stol har veltet. Handlinger er dermed viktig for å gi en følelse, slik som i et narrativ som i seg selv er handlingsorienterte.

At noe er underveis, forteller også noe abstrakt, eller det åpner opp for min deltakelse. Fravær er viktig. Og også viktig bestanddel i det narrative, det som ikke fortelles er vel så viktig som det som fortelles. Steder som består av en blanding av noe jeg kjenner igjen og det mer abstrakte, er også essensielt i min opplevelse, det åpner opp for rom som jeg må legge meg selv inn i. Det handler om en balanse mellom det stabile og det utrygge. Rytmer er også nærværende, som et sted hvor det faller bilder av kvinner ned i en jevn rytme. Tiden forankres på den måten, i det hele er tid viktig. Flere steder gir en illusjon av oldtid, samtidig som man er klar over at en oldtid ikke kan finnes i en virtuelle verden, så tiden leker med refleksjonen. Det bringer nye tidsopplevelser inn.

Dette prosjektet er dermed ferdigstilt. Men mitt virtuelle nærvær fortsetter.

Bibliografi
Bauman, R., & Briggs, C. L. (1999). Poetics and Performance as critical perspectives on language and social life. Annual Reviews Inc, 59-88.
Berns, U. (2009). The Concept of Performativity in Narratology Mapping a field of investigation. European Journal of English Studies Vol. 13, No.1 , 93-108.
Fels, L. (2012). Collecting Data Through Perormative Inquiry: A Tug on the Sleeve. Youth Theatre Journal 26:1, 50-60.
Haseman, B. (2006). A manifesto for performative Research. Media International Australia Vol 118 Issue 1 , 98-106.
Langellier, K. M. (1999). Personal narrative, performance, performativity: Two or three things I know for sure. Text an Performance Quarterly 19:2, 125-144.
Lwin, S. M. (2010). Capturing the dynamics of narrative development in an oral storytelling performance A multimodal perspective. A multimodal perspective. Language and Literature 19 4, 357-377.
O’Grady, A. (2017). Risk, participation, and performance practice: Critical vulnerabilities in a precarious world. Springer International Publishing AG.
Østern, A.-L., & Knudsen, K. N. (2019). Performative Approaches in Arts Education Artful Teaching, Learning and Research. New York: Routledge.

Comments

comments