”Eventyrseptant /den syvkantete sirkelen”-
– logg fra 3. session i fortellekunstprosjektet om sko.
Med Heidi, Marianne, Hanna og Catherine
Vi tok utgangspunkt i Hallvard Bergs samling av Folke og huldreeventyr fra Valdres og Hallingdal. Eventyret het Legdarguten og prinsessa og handlet i korte trekk om en konge som oppdager en loppe og tar loppa til seg som et kjæledyr, mater loppa i syv år og slakter den tilslutt når den er så stor og feit at skinnet kan brukes til å lage et par dansesko til prinsessa. Skoene virker magiske og prinsessa danser og danser. Ryktet om den dansegale prinsessa sprer seg og friere i haugetal kommer farende til kongsgården. Menn fra alle kriker og kroker, rike som fattige, prøver å vinne hennes gunst. Ingen trenger igjennom til hennes hjerte og til slutt utlyser kongen at den som klarer å gjette hva slags skinn skoene er sydd av skal få prinsessa og halve kongeriket.
”Er du klar til aa gjeta paa kva dansarsko´ne aat yngste dotter mi er gjorde av? Spurde kongen honom. Legdarguten hengde med kjeften sikla so det draup, sprøvde ikring seg, snart paa kongen, snart paa prinsessa,og snart paa dei andre store. So sa han:” U tutu me´! E´hev manga slika burtme´sio mi e´:- Loppeskinn, herre min!”
Og med disse ordene vant legdarguten førstepremien.
Eventyret er saftig og gir lett et utgangspunkt for improvisasjon, gjenfortelling og inspirasjon til å skape nye bilder og legge egne farger på fortellingen. Det gjorde vi også. Etter å ha lest igjennom eventyret begynte vi å jobbe med gjenfortellingen med utgangspunkt i noen punkter, blant annet:
Forberedelse
Budbringerscene
Kamp
Ofring
Dialog
Måltid
Anslag
Bilde
Motsetninger
Aliterasjon
Rom landskap
De syv rasaene
Disse stikkord/ verdiord skulle vi sette inn i et kart hvor kjernen av eventyret danner den innerste sirkelen. Utenpå denne indre kjernen dannes syv rom som fylles ut med det som skjer i eventyret. Så bygges det lag på lag utover seks lag som med de ulike beskrivelsene som gitt ovenfor i loggen. Til slutt endte vi opp med et sirkulært manus med farger og bokser som kan gi oss et ikke-linjært kart, hvor bildene, følelsene, hendelsene og motivasjonene til karakterene og situasjonene i eventyret trer bedre frem.
Alle fire i gruppa jobbet frem sin egen eventyrseptant- eller en syvkantet sirkel, med essensen av eventyret som kjerne.
Disse fire septantene brukte vi så og skapte en ny versjon av eventyret hvor hver av oss fortalte igjennom eventyret og kastet ballen videre oss imellom når det føltes riktig.
Vi erfarte at eventyret ble svulstigere, mer groteskt og mer dramatisk.
Denne metoden for å bearbeide og lære seg en fortelling opplevdes som effektiv. Det var også letter å huske gangen i eventyret selv om kartet/manuset ikke hadde en aristotelisk oppbygging.
Vi leste en artikkel om Phatic Communication av Vladimir Zegarac. Hanna Henriksen skriver mer om dette.