Det er en del år tilbake nå, likevel noe man stadig kan hente fram som et godt minne. Man kan tenke på det med nostalgi, kanskje ha et sentimentalt forhold til hendelsen. Men likevel ikke noe jeg lengter tilbake til. Ja, jeg skriver om eventyrfestival på Villa Fridheim i Buskerud som ikke lenger er fylket Buskerud, men Viken. Det var kanskje over tre år at jeg hadde ansvar for en eventyrfestival og siden den gang har jeg innsett at jeg er ingen leder, utover mine egne små prosjekter hvor jeg både er produsent og utøver. Men ikke leder, nei takk.
Jeg har hatt både gode og dårlige ledere, jeg selv tilhører den siste kategorien i kunstneriske prosjekter.


Å være på Villa Fridheim over tre dager sammen med andre fortellere var en glede, nettopp fordi man var sammen. Om kveldene satt vi i solnedgang med grilling og prat og kjente myggen bli innpåsliten. På dagtid var vi fortellere og alt mulig annet på ulike måter. Det var programmer som «dritt fortellinger», «de tre mostre», målbinding av en prinsesse, og en eventyrsti. Samlingen av fortellere var en blanding av erfarne og ferske, og så fine Turid ved eventyrmuseet som holdt det samlet ved å være vertinne om kvelden for en bedre middag. Fortsatt sitter smaken av vafler i ganen, det var spesielt gode vafler der.


I en overgang fra å delta til å ikke delta, savnet jeg det nok. Jeg fikk forespørsler om å komme tilbake for å delta, takket nei. Jeg savner det ikke nå, utover det samholdet som skapes når man ikke er hjemme, men borte og arbeider med andre. Det savner jeg. Bare jeg slipper å lede!

Comments

comments