Dette har utgangspunkt i et innlegg jeg hadde for KU-gruppen ved estetiske fag, Oslomet.

Innenfor fortellermiljøet er det et begrep som kalles performativ kolonisering. Det vil si at fortellere uhemmet bruker fortellinger fra andre kulturer hvor vi legitimerer bruken gjennom å si at den tradisjonelle fortellingen har overlevd lenge og bærer med seg eller har noe iboende som går på tvers av kultur, sted og tid. Fortellingene har noe allmenngyldig som taler til oss mennesker i dag. Dette finner man støtte av i psykoanalysen gjennom for eksempel Bruno Bettleheim. Spesielt gjelder det man kan kalle for totemfortellinger, altså fortellinger som støtter opp under det man driver med, fortellinger som handler om fortelling eller å fortelle.

En interessant artikkel av Dwight Conquergood, en canadisk etnograf «Performance as moral act», kaster et interessant perspektiv knyttet til materiale hentet fra en annen kulturbakgrunn enn ens egen.

I artikkelen er hans eget utgangspunkt arbeid med mennesker som er utenfor hans egen kulturbakgrunn og forestillinger med dette materialet, og hvordan dette er mottatt. Idealet er å presentere sårbarhet og dialogbasert arbeid med verden, hevder han.

Conquergood presenterer en moralsk kartlegging av fire måter/fire eksempler i det han mener er uetiske eksempler på hvordan en etnograf ikke bør oppføre seg.

Den første kaller han the custodian’s rip off, jeg kaller det her for forvalterens ran. Forskeren/utøveren er tiltrukket av «det andre», men er selvsentrert, og resultatet «en god forestilling» er viktigere enn den genuine interessen for de andre. Man er altså interessert i et godt forestillingsmateriale. Conquergood bruker dans som et eksempel, hvor en dans ble brukt mot et urfolks vilje og så satt opp på en scene. Jeg tenker at det er typisk folklorismen på 1800 – tallet hvor man jaktet de gode fortellingene for innsamling, og noterte lite om de som fortalte folkeeventyrene.

Det andre blir kalt for enthusiast’s infatuation – entusiastens forelskelse
Det er kvikksand sted, man generaliserer med at alle er vi like og på den måten trivialiserer andre. Det er en overivrighet etter å fremme det gode til stede og man går ikke inn i en diskusjon.

Det tredje eksempelet kaller han for the curator’s exhibitionism eller kuratorens ekshibisjonisme som det blir på norsk, her springer forestillingen ut av en fascinasjon for det eksotiske, primitive, det som er kulturelt fjernt, man vil forundre framfor forstå. Det er som man bringer hjem postkort, trofeer, suvenirer, sensjonalisme .

Den fjerde – the sketic’s cop out – skeptikerens unnskyldning
Denne illustrerer kanskje det man kaller berøringsangst, eks. Jeg er ikke same eller jeg er ikke feminist derfor kan jeg ikke bruke materialet. Conquergood sier at her finner du både feigingen og kynikeren, en som unngår etiske spenninger og som avfeier det med type; jeg er ikke… Han mener dette er imperialisme av verste sort, fordi det er kun en majoritetskultur som kan innta en slik holdning. Man stenger for en dialog.

Løsningen for dette, er å skape prosjekter med sterkt dialogisk nærvær, å sørge for at en flerstemmighet er til stede, samtidig som man bærer med seg en sårbarhet.

Comments

comments