Du retter blikket ned, stirrer hardt på mobilen eller noe du på bakken du intenst prøver å studere. Ditt indre blikk vet at han eller hun er på vei. Du venter på bussen. Du håper ikke lenger at den er på vei, du er vant til dette nå. Du er vant til å vende blikket bort og late som du ikke ser dem, eller som om de ikke eksisterer. Det irriterer deg ikke en gang lenger. Strategien er å ikke gi øyekontakt. Du oppfører deg som storken, du stikker hodet ned i et hull og tror at verden rundt deg ikke lenger vet du eksisterer. Skulle du finne på å se opp er det med Medusas intensitet, du skaper om til stein med blikket og kutter enhver mulighet for empati. Du kjenner hvordan de på vei, du hører det rister i koppen og snart hører du en tynn stemme som sier noe om ”familiy” og ”hungry” og om du ser opp, ser du den andre peke på munnen med sammenknepne fingre og et bedende blikk. Skamløst rister du på hodet, mens du ser bort og fester blikket på noe annet. Så later du som om dette aldri skjedde.

Jeg satt i dag på bussholdplassen og så hvordan alles blikk ble rettet innover da en tigger kom vandrende. Ikke en eneste møtte blikket til den som ba om litt støtte. Det var som om skammens slør hadde lagt seg over de som var tilstede. Det var ikke et ord å høre bortsett fra stemmen til den som tigget. Alle ble travelt opptatt med å være seg selv inne i en liten boble. Hva kan det koste deg å se den andre i øynene, å i det minste gi en human støtte. Hunden min ser også bort når den forstår den har gjort noe galt. Så når du ser bort, ned og vekk, er det en liten stemme langt der inne som sier at dette er galt av deg???

Det ble liv i deg da bussen kom, da handlet det om å komme inn først og kreve din rett til sitteplass.

Comments

comments