Det var en gang en konge som hadde et usedvanlig sinne. Han kunne bli sint for den minste ting som ikke var som det skulle. Når kongen først var sint gikk det ut over både mann og mus. Det gikk spesielt utover en mann en dag og vi vet ikke hva han hadde gjort feil, men kongen ble så rasende at han viste han ut av kongeriket. Mannen fikk ikke lenger sette sin fot i kongens rike; han visste ingen annen råd enn at han fikk gå. Han var ikke gått så langt bort fra kongsgården før fikk han øye på en død hest som lå langs veien. Mannen gikk bort til hesten, skar et hull i magen på den døde hesten og tok ut magesekken. Så smøg han selv inn i hestemagen og lå og bare kikket med hodet ut åpningen.
Ikke lenge etter kom kongen gående den samme vei. Da fikk han øye på hodet som kikket ut av hesten. «Er du fortsatt i mitt rike?», spurte kongen. «Er dette ditt rike? spurte mannen tilbake. «Selvfølgelig er det det»; sa kongen bestemt. «Å, om det er slik», sa mannen, «skal jeg krype ut, så du kan krype inn». Da lo alle godt, selv kongen. Og kongen lot mannen bli en av sine rådgivere.
Denne fortellingen kan egne seg som utgangspunkt for en diskusjon f.eks. om å måtte flykte, om å leve i eksil og lignende.