Andersson skriver: “ For Benjamin betyr det at erfaringen har en erindringsdimensjon ved at erfaringen forbinder oss, påminnende, om de bånd som går tilbake til en erfaringsverden som nå kan synes i ferd med forsvinne og gå tapt, en erfaringsverden som er kjent for oss fordi vi ser at den er i ferd med å bli borte, men som også gjemmer et erfaringspotensial som hittil ikke fikk mulighet til bli forløst, aspekter ved erfaringen som ennå er utsatt.” Materialismen spiller en vesentlig rolle for erfaringen, slik som å befinne seg på et sted, “et sted vi merker noe spesielt ved” (s. 6).
Her oppstår den levende erfaring som trenger bort jeget og fremmer en åpenhet. Det oppnås en mimetisk kontakt (6).
I en verden med økt teknologisering påvirker vårt mimetiske forhold til omverden. EN mimetisk evne er “en evne til å å både produsere og å oppfatte lignendeheter. Den er både en erkjennelsesevne og en poietisk evne.”
Mimesis er helt fundamental, vår evne til å etterligne er både grunnlaget for erfaringen og erkjennelsen. Gjennom språket avdekker vi lignendeheter (9). Men så finnes også det motsatte språket, det som er en “overflod av betegnelser.” (74). Det er det når språket blir rent kommunikativt. Språket har mistet sitt forhold til erfaringen.
Videre: “Å artikulere det forgangne historisk vil ikke si erkjenne ‘hvordan det egentlig var’. Det vil si bemektige seg en erindring slik den glimter til i et øyeblikks fare. (62)”
Men hva betyr dette i praksis? Nå er jeg ingen kjenner av Benjamin, selv om jeg blir forført at ideene. Men jeg tror det kan relateres til arbeidet med 23.27 som tok i bruk både egne minner og norrøn mytologi. Jeg forstår Frigg i myten om Balders død, fordi jeg selv har samme erfaring, og ved å sette dette sammen viser jeg fram et erfaringspotensiale. Jeg mener bestemt at erfaringer ligger til grunn for tradisjonelle fortellinger, selv om de har et symbolspråk. Tradisjonelle fortellinger er dermed erindringer om erfaringer som en gang har vært.