Heinemeyer tar her utgangspunkt i Buber og Levinas og forholdet “jeg/du”, hvor vi transcenderer vårt eget ego. Heinemeyer skriver; “A young person growing up in the 21st century spends much of her time in institutions which have explicit goals for her development, broken down into ever-smaller units of achievement and assessment. A
great deal of her contact with the adult world is framed by her consciousness of the instrumental purpose of its communication with her – to teach her something, to sell her
something, to help her market herself to something. She will speak in return (in person, in writing or online) to set into motion her own agendas for this world; that is, she will situate others as “It” in her turn.” (S. 62) Heinemeyers fokus er ungdom, men jeg tror sitatet over gjeldende kun for den målgruppen. Mange, om ikke de fleste, opplever en slik form instrumentell kommunikasjon med omverden daglig gjennom mange plattformer. Når dette er den dominerende formen for kommunikasjon hvor lett er det da å kommunisere på andre måter. Heinemeyer referer til Stern og ideen om å omfavne mulighetene for overraskelse eller det spontane. Det spontane er et element i det reelle møtet som kan føre til en endring for både fortelleren og lytteren.
Heinemeyer ser på en fortellersituasjon som en dialog mellom forteller og lytter, hun skriver: Storytelling is profoundly reciprocal; the story is not simply made up by the storyteller, nor is it taken word-for-word from a text – rather the story happens in the space “between” the storyteller and the listeners, in an unspoken dialogue between them. (S. 62). Dette blant annet fordi lytteren er skapende under fortellingen. Hun mener at lytternes evne til å skape, skyldes primært den diegestiske måten fortellingen fremlegges på, framfor det mimetiske. Jeg vet ikke om jeg er enig i dette, men hun ser på mimesis begrepet som representativ. Den diegestiske måten vil si at det som skjer er mer antydende enn representerende.
Personlig mener jeg mimesis er vel så viktig, men jeg oppfatter ikke mimesis som representerende. Jeg syns mimesis er med på å skape dynamikk i fortellingen. Jeg ser på dialoger og karaktertrekk som mimetiske elementer, og det kan også være antydende.