Her en dag fikk jeg et brev i posten, det var reklame. Bare det å få et brev i posten og attpåtil reklame kunne vært et innlegg i seg selv, men det er ikke dette det handler om. I reklamen var det en oppskrift på hvordan lage ribbe ala Hellstrøm. Det glitrende julestresset kom straks over meg: burde ha en skinnende julestjerne i vinduet, hjørner må være støvfrie, julegaver pakket inn med pyntede bånd og velskrevne til kort, (julekortene kan jeg droppe, det er bare å sende fine bilder digitalt), syv slag bør være i boks, nisser i ulike varianter og kvaliteter (hvorav noen er surret rundt en dorull, skulle ha vært kastet, men nostalgien henger over dem som en glorie) plassert omkring så de kan stirre på deg med knappeøyne og skadefro smil, ribba (fra en lykkelig gris) kjøpt inn, kålen som skal transformeres til surkål også videre også videre.

Ja, du kjenner vel på det du også; stresset kommer krypende opp langs ryggraden og inntar det mentale rommet kalt samvittigheten. Jeg burde … Jeg burde …, tenker jeg mens jeg sitter og ler på et eller annet julebord og ergrer meg over at jeg har på meg den samme røde kjolen igjen som på julebordet i fjor. Mellom i år og i fjor har klimakrisen for alvor inntatt både hverdag og helligdag, Vaner og uvaner må akklimatiseres inn i en ny tid.




Jeg er ikke den første som har kjent den kalde følelsen kalt julestria. Den har en framtoning som om den var en del av arvesynden, er den rett og slett biologisk? I følge zoologen Patricia M. Schulte og genetikeren Judith G. Hall kan det være slik at traumatiske hendelser påvirker oss genetisk. Det er i det minste tilfelle at enkelte hendelser skaper såpass sterke minner at det gjør noe med et enkelt individ og en kollektiv bevissthet (Schulte & Judith, 2018). Nå skal jeg ikke overdrive julestria, men den er der som en kroppslig puls og et påtrengende minne, jeg ser for meg mamma, bestemor og generasjoner av kvinner svette rundt på kjøkkenet i et rødt forkle. Jeg hører deres stemme kakle om krumkakene som ikke ble like sprø i år som tidligere, svoren er det verre med, poteter har blitt overkokte, risengrynsgrøt blir til riskrem, sjy til saus, imens det koker og braser på ovnen blir Askepotts nøtt til en kjole. Ute på kjøkkenet har porene over nesa utvidet seg av det varme fettet som stiger opp fra kjelene, mens en gresshoppe synger i bakgrunnen.




Den immaterielle kulturarven formidlet gjennom sanger, viser og salmer forteller om julestria mer eller mindre poetisk – det handler om å vaske gulv, pynte juletre og passe seg for fella. Kulturarven ligger som en aura rundt hver julegave som pakkes opp og julefilm som vises, den forsikrer og understreker og promoterer at vi skal ikke glemme at det er jul, du må bare passe på å rekke den. Og ikke bare skal du rekke den, du skal selv formidle om den gjennom bilder og ut på digitale og sosiale medier, slik at alle kan se hvordan du filtrerer julestresset inn i julens estetikk.






Likevel kan jeg kanskje trygt si at det var så mye verre før. Om du ikke gjorde ditt og datt innen juleølet skulle smakes, noe som var obligatorisk, kunne du utsettes for all slags mulig skrømt og farlige vesener som tok deg hinsides uten retur billett. Om du ikke ble ferdig med juleforberedelsene før jula satte inn og om du ikke oppførte deg på den bestemte måten, kunne følgende skje: Lussi kunne kutte av deg hånda, julebukken kunne komme som uinvitert gjest og ødelegge hele selskapet, de underjordiske kunne innta huset ditt og du måtte flytte ut på låven, draugen kunne ta torsken din og kaste deg til havs, nissen kunne danse deg til døde, de døde kunne invadere kirken og aller verst, Åsgårdsreia – dette følget av drukkenbolter og dårlige poeter kunne ta deg og du måtte ri med dem resten av evigheten. Et sagn forteller om Per, han gikk ut i badstua etter at de hadde satt seg til bords julekvelden. Det skulle han ikke ha gjort. Åsgårdsreia med Guro i spissen kom og plukket ham fra hverandre, til han bare var småbiter igjen.
Jeg tror at gjennom generasjoner har minnet om disse symbolske «uvesnene» blitt transformert til syv slag kaker og ribbe og julehygge med lukten av kanel og mandariner, kort sagt julestria. Du skal stresse til jul, det er en del av kulturarven.

Her er sagnet om Per:
På en gård levde drengegutten Per. Han for ofte med fantestreker. Han var den siste som kom i badet den julaften. Per ble lenge borte. De undret seg over om dette var en av hans streker. Han skulle ha vært inne med ved til varmen. Per kom ikke.

De bestemte seg for å se etter Per. Flere dro bort til badstua. Men da de kom dit, hørte de en dyp røste der innefra. Noen med grovt mål snakket langsomt og syngende:
”Vi plukker Per i badstua
Vi plukker Per i badstua.”
Først tenkte de at dette var Per som igjen tullet med dem. Men ingen våget seg inn og de gikk bort derfra. Litt senere gikk de bort til badstua igjen. Fortsatt hørte de stemmen:
”Vi plukker Per i badstua
Vi plukker Per i badstua»

Først neste morgen var det noen som våget seg inn. Der fant de Per plukket i stykker. Det var Oskoreia som var lei av hans fantestykker.

Comments

comments