Er du lykkelig om du kan fortelle om det?

Sosiale medier er en mestring av diskurs. Jeg vet selv at når noe positivt skjer, brenner jeg etter å fortelle det til ”verden” og at noen gleder seg med deg, at du kan dele opplevelsen med andre topper opplevelsen. Ja, kanskje det å formidle det videre faktisk er mer viktig en selve opplevelsen. Er det slik at vi gjør opplevelsen til en minimal del av lykken, vi står igjen med bare lykken og denne lykken skal spres ut i ulike medier. Så varer det ikke lenge da før vi skal toppe lykke med lykke.

I følge narratologien deles en fortelling inn i to nivåer, historienivå som er innholdet i en fortelling og diskurs nivået som er de valgene man foretar i forhold til mediet kan formidler igjennom. Dette er altså på tvers av alle medier, uavhengig om det er film, bok eller muntlig fortelling. Nettopp fordi det finnes et diskursnivå er dette med på å forsterke formidleren, formidleren har kontroll over valgene som hun eller han bruker for å formidle en fortelling. En hendelse kan formidles på ulike måter på grunn av ”friheten” på diskursnivået.

Som sagt, man undre seg over om det å formidle om det overstiger det å oppleve det.

Den magiske ringen

Kilden er: Richard F. Burton, Supplemental nights to the book of the thousand and a night with notes anthopological and explanatory, Volume III, 1886

Denne fortellingen er mer som skjelett enn en fullstendig fortelling.

En ung fattig mann ved navn Marúf og en kongsdatter elsket hverandre høyt. Men hennes far var helt imot dette og truet med å drepe den unge mannen. Kongsdatteren ga den fattige en hest og noen mynter og ba han i hemmelighet reise derfra og ikke komme tilbake før den dagen hennes far var død og tronen var tom.

Han reiste derfra, men da han hadde ridd en stund, kom sulten over han og han så en bonde pløye en åker. Den unge mannen red opp til bonden og ba om litt mat i bytte mot at han pløyde åkeren. Bonden dro hjem for å hente noe spiselig. Marúf satte igang med å pløye, men brått traff plogen noe hardt. Marúf så etter og så at det var en jern ring. Han tok tak i ringen for å fjerne den, men da dro han opp en lem. Marúf var nysgjerrig, kikket ned og så en lang trapp som førte nedover. Han vandret ned trappene og kom til grotte fylt med gull og edelsteiner. Han så en boks laget av en eneste diamant, åpnet den og fikk øye på en ring. Han tok ringen, plasserte den på fingeren og brått sto det en stor skikkelse framfor han, en ånd, en djenni som ønsket å oppfylle Marúfs ønsker. Og for å gjøre det kort, Marúf ba om rikdommer og handelsvarer slik at han kunne reise tilbake som en kjøpmann. Han forlot grotten og lot bonden få den rikdommen som var der og dro til byen. Nå var han mer enn velkommen til kongsdatteren.

Men vesiren trodde Marúf var en luring og ble enig med kongen om at de skulle lure hemmeligheten ut av han. De inviterte han til gjestebud og skjenket han så mye at han ble ør og han fortalte om ringen han bar på seg. Da han sovnet, tok vesiren ringen, men vesiren var ond og fikk ånden til å frakte både Marúf og kongen selv langt bort derfra.
Vesiren overtalte de andre ministrene og folket til å ta han som konge og han bestemte seg for å gifte seg med den vakre kongsdatteren. Kongsdatteren inviterte han til seg, hun var vakkert kledd, og ga vesiren nok å drikke. Da de skulle til å legge seg, ba hun vesiren ta av seg ringen, da hun var redd ånden i ringen. Vesiren som hadde fått mer enn nok å drikke, sovnet og kongsdatteren tok ringen og kalte på ånden. Hun ba han om å fengsle vesiren og bringe hennes far og Marúf tilbake. Noe han gjorde i løpet av et øyeblikk.

Vesiren fikk sin straff, Marúf fikk kongsdatteren. Og ringen? Den bar kongsdatteren, for ingen andre så ut til å ta godt nok vare på den.