Er det sant?

«Er det sant?» er et spørsmål jeg stadig får høre når jeg forteller. Er sannheten en estetisk kvalitet, gjør sannheten en fortelling bedre? Ligger sannheten et annet sted enn det som faktisk skjedde og hva er meningens forhold til sannhet? Ja, mange spørsmål som dreier seg om fortelling og minne og som er mekanismer av mimesis. Opprinnelig betyr mimesis etterligning, men har blitt mer omfattende enn som så. Når jeg skriver serieroman, er mimesis sentralt, det som skjer i romanen er «ting som kunne ha skjedd», det er krav om historisk korrekthet så langt det er mulig. Problemet for min del er at det finnes ikke så mange historiske referanser til 1000 tallet i Norge, utover det som allerede er en diktning eller fiksjon slik som sagamateriale og som ble skrevet ned lenge etter at hendelsene fant sted.

Sannhet og løgn, fiksjon blir ofte assosiert med løgn. Timo Rohrer i artikkelen “Mimesis, artistic inspiration and the blends we live by” refererer til den kognitive lingvisten Sweetser som hevder at det er «three prototypical features of a lie are that it is (i) a factually false statement; (ii) intended to deceive the
hearer; (iii) intended to harm the hearer.” Rohrer mener at fiksjonen har ikke til hensikt å skade. Likevel er det ikke så enkelt, for stadig får fiksjonen skylden for f.eks. vold som skjer i virkeligheten: increasingly graphic and explicit portrayals of violence in film, video games and other forms of art can cause or contribute to real-life acts of violence by artviewers imitating the art they watch. In their defense some artists claim that their art is simply imitative, accurately depicting the violence found in the real world. Their argument is that fiction is not intended to harm; violence is simply one part of life and the depiction of it causes no actual harm to the art-viewer.”

Fiksjonen imiterer livet, men mimesis får også her en annen funksjon, livet imiterer fiksjonen. Kunstens imitasjon av livet er ikke en ren etterligning, men en rekonfigurering av vår opplevelse av tid og virkelighet, våre minner av fortiden kan for eksempel bli rekonstruert for å skape nye tankemodeller for framtiden og i det ligger det et ønske om livet skal etterligne fiksjonen. Fiksjonen blir brukt til å skape en bedre virkelighet.

Roher refererer også til Riceour tre stadier eller syklus av mimesis. I det første stadiet etterligner «forfatteren» virkeligheten. Så «second, it then moves to an author organizing the text and offering guides for future action. This creates a third mimesis, the tension between the reader and the author over how to understand and live after having read the text.” På den måten kan fiksjonen både bli påvirket av og påvirke virkeligheten.

Så selv om jeg skriver om noe som kunne ha hendt for 1500 år siden, skrives det for samtiden og et ønske om å berøre mennesket i vår samtid.