Er alt om meg?

Når jeg kikker igjennom mitt eget repertoar som forteller, ser jeg at de fleste av fortellingene har mannlige protagonister. Og nå holder jeg på med Hervor som selv oppfører seg om en mann. Grunnen til at mange fortellinger er med mannlige protagonister kan skyldes at tilfanget av fortellinger med menn er større enn tilfanget med kvinner. Men også at jeg sannsynligvis identifiserer meg mer med deres handlinger enn med kvinnenes. I et intervju med den britiske fortelleren Ben Haggarty sier han at alle fortellinger er personlige og folkloristen Ørnulf Hodne mener at det finnes autobiografiske spor i folkeeventyrene.

Samtidig vil jeg jo ikke si at jeg forteller fordi jeg ønsker å fortelle noe om meg, men fordi jeg ønsker å uttrykke noe på vegne av noen. Jeg har egentlig aldri vært opptatt av kjønn, at jeg som kvinne skulle være annerledes stilt fordi jeg er kvinne. Jeg har alltid trodd at jeg kan gjøre det jeg kan, fordi jeg er den jeg er og ikke fordi jeg er «et annet kjønn». Men i det siste har det formet seg en tanke i meg om at det ikke er slik. At man som kvinne skal stilles innfor en nemd for handlinger som berører min kropp og mitt liv, er for meg en tanke som er helt avskyelig (da tenker jeg på innskrenkningene i abortloven). Det sier noe om et systems eller en kulturs tanke om at en kvinne egentlig ikke kan ta ansvar for eget liv. Under tanken ligger det en filosofi om å undertrykke kvinnen fordi hun representerer noe som samfunnet ikke ønsker.

Det er kanskje også derfor Hervor oppfører seg som mann og tar en manns navn. Det er ingen underliggende psykologi i fornaldersagaen om Hervor, men jeg tolker henne utfra referanser jeg bærer med meg. Derfor blir Hervors liv en representasjon om et liv jeg reflekterer. Jeg forteller ikke om et liv som er eller var, men som kunne ha vært.