En bonde lar sin hakke falle og blir stående og stirre
En fisker slipper sitt garn og stirrer forbauset mot himmelen
En kone som vasker klær i en elv, glemmer det iskalde vannet og tenker: ”Det må jo være Guder som flyr der oppe!”
På det store fjellet Olympen satt tordenguden og skysamleren Zevs. Han satt der og regjerte over mennesker og dyr. Zevs var en gud fylt med begjær. En dag skjøv han skyene tilside og tittet ned på jorden for å se hvordan det sto til med menneskene. Da han sveipet blikket sitt over handlende helter og jomfruer i nød, over mødre og deres døtre og fedre og deres sønner, stoppet blikket hans opp. For der nede på jorden fikk han se en vakker kongsdatter ved navn Europa. Blodet bruste straks og Zevs var ikke en gud som tenkte seg om. Han skapte seg om, for en gud kan ikke vise seg i sin rette skikkelse for en vanlig dødelig.
Kongsdatteren Europa fløy omkapp med sine brødre langs stranden. Hennes hår hang løst og den flagrende kjolen var knytt opp. Med ett fikk hun et underlig syn. Hun stoppet opp og så hvordan en okse kom vandrende opp fra havet. Det brede hodet dens var vennlig. Europa strøk over dens varme hud, oksen bøyde seg. Europa satte seg leende på dens rygg, og kjente varmen fra oksen mellom sine nakne ben. Men med ett satte oksen mot havet, ut i havet. Europa snudde seg skrekkslagen og så hvordan brødrene forsvant, hvordan hennes hjem ble fjernt og hvordan stranden ble visket ut i horisonten.
De øyer og land de møtte på sin vei, oppkalte Zevs etter den kvinnen han bar på sin rygg. Han trøstet henne og hun avfant seg med sin guddommelig skjebne. ”Ditt navn skal være på fremtidens lepper og du skal få et avkom det vil fortelles historier om i lang tid.” Hun visste hva fremtiden var, fremtiden var møter fylt med lykke og fylt med fall. De nådde øya Kreta og Zevs skapte seg om til en ørn. Øya var grønn og varm med stupbratte klipper. Jorden var fruktbar og bar velsignet grøde. Hvor lang tid han tilbrakte med Europa vet ingen, men tiden var lang nok til at hun ble med barn. Hun giftet seg med kongen der på øya, fødte sin sønn som hun ga navnet Minos. Med tiden ble han konge, og med Zevs velsignelse ble han en stor konge.
I Athen levde det en annen mektig mann. Han var ingen konge. Men han var fingernem. Han kunne skape de mest utrolige ting ved hjelp av sine hender. Han tok i mot enhver utfordring, om den var liten eller stor spilte ingen rolle, så lenge han kunne bryte en ny grense. Så fingernem var han, at de statuene han laget måtte lenkes fast for at de ikke skulle rømme. Hans navn var Daidalos. Han hadde lang tynt pistrete hår, lange tynne fingre, og var omgitt av en søt lukt. Han sa ikke stort, men smilte desto mer. Han var klok, sleip, slu. Når han ikke hadde en utfordring å sette fingrene sine i, dyrket han sin hobby. Bikuber med søt honning. Biene var som hans nærmeste venner. Det så ut til at de satte pris på hans nennsomme fingre, som menneskene. En dag ble han oppsøkt av sin søster. Hun skjøv en ung gutt fremfor seg og sa: ”Dette er Patroklos, din nevø. Det viser seg at han har ditt talent. Kan du ta han i lære? For betaling selvfølgelig.” Daidalos følte seg beæret over å ha en gutt som sin læregutt. Han lærte fort, han var kvikk og rask, med gode øyne. En dag han gikk langs stranda, fikk han se et skjelett av fisk. Dette ga han ide til å skape sagen. En annen dag satt han med to jernbiter, og ved hjelp av dem skape han kompasset. Han forbløffet Daidalos og han imponerte athenerne. En dag tok Daidalos med han opp på en høyde. De så ut mot havet og hvordan slo bølgene inn mot klippene. ”Patroklos” ”Ja, onkel.” ”Din tid er over.” ”Kan jeg ikke lenger gå i lære?” ”I denne verden er det plass til kun en av oss”, sa tok han og dyttet til unggutten så han falt, han prøve å slå med armene som om han ville prøve å fly, men til ingen nytte. Nådeløst falt han ned på klippene og ble dratt med bølgene ut i havet. Daidalos måtte rømme fra Athen.
Daidalos ble tatt i mot på Kreta. Der slo han seg ned og fortsatte sitt virke. Han løste oppgaver med sine nennsomme fingre, og pleiet sine bier. Han fikk en sønn, en gutt som alltid hang i hans hæler. Og han fikk et nært vennskap til kongen. Ved hjelp Daidalos, ble kong Minos en mektig konge. Daidalos oppfant seilet og Kong Minos ble havets hersker. Men de ble begge for grådige. Daidalos sprengte stadig nye grenser. Han skapte den hule kua som dronning Parsifae brukte for å parre seg med en okse og fikk tilfredstilt sitt begjær. Dronning Parsifae fødte monsteret Minotaurus, halvt menneske og halvt okse. Inspirert av biene, skapte Daidalos da en bygning så finurlig laget, at hvis du noensinne gikk inn, kom du aldri ut. Der i labyrinten levde Minotaurus og det ble Kong Minos mektigste våpen. Men Daidalos knekket også koden på hvordan man kunne komme seg ut av labyrinten. På den måten ble Minotaurus drept. Kong Minos var rasende og Daidalos ble straffet.
Daidalos var vingespekket. Han fikk ikke bevege seg fritt og alt hans arbeid var fratatt han. Kong Minos grublet over en passende straff. Daidalos sto med sin Ikaros på en høyde og stirret ned på klippene. De så hvordan havet kastet sin bølger opp mot klippene. ”Far, kanskje vi skulle kaste oss uten for. Og kanskje gudene ville se oss i nåde og gi oss vinger.” Daidalos fikk et glimt i øynene. Han stilte seg bak Ikaros, kjente duften av sin sønns lokker. ”Min sønn du har rett. Kong Minos hersker over havet, han eier jorden vi trår på. Men kong Minos eier ikke luften. Min sønn vi skal fly, fly som guder.” Så ba han sin sønn samle fjær i dagene som kom. Det gjorde Ikaros, han sprang rundt på klippene og høydene og samlet fjær som hadde falt ned fra fuglene. De spiste lite for å redusere sin vekt. Daidalos formet 4 stenger. Så tok han voks fra bikubene og ved hjelp av voksen festet han fjærene på stengene. Ikaros så hvordan han festet de korteste ytterst og de lengste bakover. Til han hadde formet fire vakre og velformede vinger. Daidalos prøvde to og han lettet. Ikaros hoppet av glede: ”Far vi kan fly, vi kan fly, som guder skal vi fly. ”
Tidlig om morgen gikk de til en høy klippe. Daidalos ba sin sønn Ikaros om å ta av seg klærne. Så festet han vingene til Ikaros, mens han med tåre i øynene forklarte Ikaros: ”Jeg flyr først og du følger etter meg. Ikke fly for nær havet, for da vil vannet fukte vingene og de blir tunge. Ikke fly for nær solen, for da vil varmen smelte voksen.” De slo ut med vingene og med kraftige tak lettet de. De fløy. Folk stirret forbauset opp og de tenkte det må jo være guder. Ikaros kjente deres beundrende blikk og glemte å følge sin far i hælene, som slo jevne tak der fremfor han. Det var kaldt å fly. Men solen varmet godt. Ikaros slo kraftigere med vingene for å komme nærmere solen, og han kjente hvordan den varmet hans kalde kropp. Han strakte seg ut og la seg på vinden. Men med ett kjente han en sviende smerte. Det var kokende voks som rant nedover armen hans. Han så en fjær dale. Han turde ikke rope på sin far, som nå var kommet et stykke fra han. Nok en fjær falt av. Han kjente hvordan han dalte, og snart var vingene tunge og fuktige. Han dalte og han lot seg falle, til havet slukte han.
Daidalos kastet et blikk bakover, men sønnen var borte. Han så fjærene som fløt på havet. Han visste hva som hadde skjedd. Alt han klarte å få frem: ”Min sønn, dette er gudenes vilje. Men havet bærer nå ditt navn. Ikaros-havet.”
Epilogen forteller at Daidalos kom seg til Sicilia og fikk arbeid hos kongen der. Hans arbeid besto i å lage leker til kongens barn. Epilogen forteller også at Kong Minos hadde mistet alt, sine barn, sin makt, sitt land. Det eneste som gjensto for han var å finne Daidalos, slik at han kunne straffes. Kong Minos tok med seg et sneglehus og en tråd og la ut på en lang reise. Den dagen han traff en som kunne føre tråden gjennom sneglehuset, ville han ha funnet Daidalos. Han kom til Sicilia og kongen der ga Daidalos oppgaven. Daidalos laget et hull på toppen av sneglehuset, han smurte hullet med honning. Så tok han en maur og bandt tråden rundt den. Mauren krøp gjennom sneglehuset på jakt etter honningen, til den krøp i gjennom hullet øverst. Daidalos hadde løst oppgaven og Kong Minos ville at han skulle straffes. Men Daidalos ba kongen ta seg et bad først. Kong Minos gikk i badet, han la seg ned i vannet og der opp ved taket fikk han seg Daidalos stå smilende. Daidalos helte kokende olje ned over kongen. Epilogen sier ikke noe om hvordan Daidalos døde. Men Kong Minos ble dommer i dødsriket. Der dømte han over de døde sjeler. Han fikk dem til å legge sine gode og onde gjerninger på en vektskål og hva vekten sa bestemte deres tid i evig liv.