Døden var den vanligste måten for hvordan et ektepar ble skilt i en tid da skilsmisse var uhørt i Irland. Noen ganger døde kvinner under fødselen og lot enkemannen sitte igjen med omsorgen for et morløst barn til han fant seg en ny kone. Andre ganger var det mannen som gikk bort, enten på grunn av sykdom eller en arbeidsulykke. Å være alene igjen var ikke noe ønskelig, men man kunne finne seg en ny partner i livet. En helt annen sak var det når en kvinne ikke hadde lagt en mann i jorda, eller to, men hele tre menn, mens hun selv holdt seg unna den.
Biddy Hoan hadde vært gift tre ganger. Første gang var det med en mann hun hadde noe på, hun sa han var far til hennes ufødte barn. Om han var det eller ikke, er ikke godt å vite, for rett etter at de var gift og flyttet inn i et lite hjem, kunne hun fortelle at hun ikke lenger var gravid. Dette forvirret hennes mann Maurice, han hadde planlagt et lykkelig liv, men fant seg nå sovende ved siden av en benete, snorkende fremmed. Maurice var ikke lenge i ekteskap, heller ikke i live. Men Biddy hadde fått seg et fint lite hjem.
Det var også i dette hjemmet hun fikk hjem sin andre ektemann. En fyrbøter på en båt som seilte mellom Wexford og Wales. Han var mer borte enn hjemme og det varte ikke lenge før Biddy ante at han hadde en annen familie i Wales, i den andre enden av hans båtturer. Han kom tilbake og han var borte, og en dag var han verken det ene eller det andre, han var blitt borte på sjøen. Hun ble fortalt at han i det ene øyeblikket var på båten og så var han brått borte og det ble antatt at et sjømonster hadde tatt han. Forøvrig var hans navn Noah.
Hennes tredje ektemann var en stille mann fra Waterford med navnet: Denis Murnaghan. Han hadde et knall rødt hår og et smil som gjorde alle i godt humør når de traff han. Han så det gode i alt. Men Biddy tok det beste ut av han, hun slet han ned straks de var gift. Han giftet seg av nysgjerrighet, men nysgjerrighet dreper katten, som det sies og han varte ikke lenge på denne jorda. Han fant ut at Biddy kunne selge katta i sekken, av sin far hadde hun lært å lure til seg det aller beste i en handel. Hun kunne selge et øk av en hest som en travhest. Hun skrøt av hvordan hun hadde lurt kunder da hun arbeidet i en butikk før hun ble gift første gang, hun solgte gammelt smør og egg som friskt og mer som eieren av butikken ikke kjente noe til. Alt dette var fremmed for Denis og han lengtet etter de dagene i frihet han hadde den gangen han ikke var gift.
Februar etter at de ble gift var det en kraftig snøstorm der de levde og snøen var så dyp at den sto langt over gjerdene. Det var vanskelig å se hva som er hva i landskapet når alt var blendende hvitt. Folk gravde stier for å komme seg fram langs veiene når se skulle i messe eller ut og mate dyrene på jordene. Små lam døde i kulda. Denis ville ikke oppleve snøsmeltningen, for han var allerede dypt gravlagt i den frosne jorda innen den tid. Og de fleste var enige om at han døde av utmattelse etter å ha prøvd å gjøre sin kone Biddy fornøyd hele dagen lang.
Den natten han døde ulte vinden i de hvite tretoppene. Det var en natt som ville ha skremt den modigste mann, men ikke Biddy. Før han ble gravlagt, ble han barbert og hans åpne øyne ble lukket og hans munn ble bundet med en ståltråd for å holde den lukket til han lå i kista. Hans armer ble korslagt og rosenkrans perler ble lagt i hans hender i tilfelle han skulle møte djevelen på sin reise. Biddy ga hans fineste klær til en ung mann, noe som var vanlig, og han kledde seg i den dødes klær og gikk ut i den snøkledde hagen. Etter en kort stund kom han tilbake og kledde seg i sine egne klær, slik tradisjonen var.
Biddy var kledd i sort og snakket forsiktig med den lysluggede unge mannen som hadde båret Denis’ klær for henne. Han virket hyggelig og ledig, etter hva Biddy forsto. Så ble graven laget med mye strev og Denis lagt i den. Og den unge mannen dro til sin tante i California.
Snøen var i ferd med å forsvinne, men det var fortsatt kaldt, spesielt om nettene. Biddy prøvde å holde varmen inne. Oljelampen hun hadde fått av Noah brant på kjøkkenet og Biddy savnet selskap.
En kveld, da det var blitt mørkt fikk hun besøk av en fremmed. Han trengte et sted å sove. Hun sa hun kunne lage en seng til han nær ilden. Hun fortalte han at hun nylig var blitt enke og han nikket alvorlig, men sa ingenting, han uttrykte verken sorg eller medfølelse for hennes tap.
Biddy så nærmere på han, han virket kjent. Han var glattbarbert og hans ansikt var tynt. Han hadde tynne lepper som sto til ansiktet, nesen var smal og høy. Hans mørke øyne stirret på henne under noen tunge øyenbryn da han tok den sterke teen fra hennes hånd med fingre som var slanke og lange.
Han fortalte henne at hans navn var John Langan og at han var på vei til Waterford. Hun spurte han om han kjente hennes nylig avdøde mann som var fra Waterford. Han sa han hadde hørt navnet og lurte på hva slags mann han var. Hun sa han var den mest uskyldige mann, og at han lett lot seg lure.
Gjesten lyttet uten å ta øynene fra hennes lepper og da hun var ferdig satt John Langan stille lenge. Biddy tidde også stille for engangs skyld, for hun følte at han ville si henne noe. Når han snakket var det med en lav og intens stemme som om han vektla hvert eneste ord.
Han sa han forsto hva hun mente. Han skremte vettet av henne da han sa han hadde en beskjed til henne fra han. Han hadde ikke villet si noe før han var sikker på at han var i det rette hjemmet. Hennes siste mann var ennå ikke reist. Han kunne tjene penger til eget brød, for han var verken på det ene eller det andre stedet, og hans klær var nesten helt utslitte. Han snakket lavt, så lavt at Biddy måtte lene seg nærmere for å høre bedre. Hennes mann gikk nå rundt og tigget for å ha noe å leve av.
Biddys ansikt var helt hvitt. Hun var redd for å snakke. John Langan sa at hennes mann hadde bedt han om hun ikke kunne sende han noen klær. Forskrekket nikket Biddy. Videre ønsket Denis et esel som kunne frakte han rundt. Da ville han bli lykkelig som en konge, for da slapp han å gå. Biddy var fra seg av undring. Om John Langan hadde begynt å lette i bare lufta der inne ved ilden, ville hun ha akseptert det som det mest naturlige i verden. Tenk at hennes mann hadde ønsket seg nye klær og et esel.
Alt han ønsket seg skulle være klart i morgen så gjesten kunne bringe det til han, sa hun. Hans fineste dress ville ligge på kjøkkenbordet. Hun sa ikke at det var den dressen amerikafareren hadde hatt på seg, hun var da ikke dum. Hun sa også at hun skulle gi litt penger for alt dette styret. Men nei, det var ikke nødvendig sa John Langan, og Biddy var lettet.
Da Biddy sto opp neste morgen, var det helt stille. Gjesten var borte, det eneste eselet hun eide var borte. Og alt Denis Murnaghan hadde brakt med seg inn i ekteskapet var også borte. Det var som om han aldri hadde vært der. Og John Langan var ikke å se, verken da eller senere.