Det er nå over en uke siden Daniel døde og ja, livet er vanskelig. I dag skal Isak, min yngste sønn, prøve å gå på skolen. Han gruer seg, for han har ikke lyst til å snakke med noen sier han. Jeg sier at han ikke trenger å snakke om Daniel som døde, men han vil ikke snakke med noen om noe. Neste uke blir det både bisettelse og konfirmasjon. Det vil si festen til Isak må jeg utsette til en foreløpig ukjent dato, det er greit for han. Heldigvis drar han på tur til Roma rett etter konfirmasjonen og det kan forhåpentligvis fylle han med nye inntrykk.

Daniels minneside er oppe og går og der finner du info om bisettelse og lignende. Se her.

Jeg må tenke meg om. Livet har endret seg og skal jeg følge denne endringen hvor vi har blitt merket så til de grader, eller skal jeg holde på det som er trygt og godt. Tanken på å gå tilbake til arbeid er ikke tiltalende. Det er verdens beste kollegaer der, men mye av tiden blir brukt på uvesentligheter. Så er det undervisningen, jeg har aldri funnet meg helt tilpassende i undervisningsrollen i så stor grad at den fra høsten vil ta enda mer plass i livet mitt. Det er tenkt at jeg skal øke stillingen til 70%. Jeg må bare passe på at jeg nå ikke gjør noe drastisk og handler basert på at jeg er i en bestemt tilstand. Ja, jeg må tenke meg om.

Comments

comments