En vulgær fortelling

Å fortelle fortellinger handler ikke bare om å pynte på virkeligheten, det handler også om å degradere den. Det er fordi livet er slik, vi kan befinne oss i situasjoner som er fjernt fra det narrativet vi ønsker å fortelle om oss selv. Mange ganger handler det om å fortelle om det for å legge en demper på pinligheten og skammen degraderingen fører med seg. I går for eksempel, var jeg hos søsteren min før jeg skulle fortelle på Hvaler. Vi fikk da den ikke så gode ideen at vi skulle gå ned i kjelleren og hente en bok jeg kunne låne med meg hjem. Boken ble funnet og jeg kikket ivrig i den mens jeg gikk bort fra kjellerboden, uten å merke meg det ekstra trinnet som var i gangen. Det trinnet som du ikke merker før du står i det og kjenner gulvet forsvinne under deg. Jeg mistet selvfølgelig balansen og falt omkull ned på betonggulvet, Eva bøyde seg fram i en kraftig latterkrampe og jeg kunne ikke holde igjen noen lukkemuskler verken oppe eller ned, både jeg og nedentil lo, for å si det sånn.

Følgende fortelling er mildt sagt vulgær, det er ikke en fortelling jeg noen gang kommer til å fortelle, likevel tror jeg det er verdt å nyansere bildet av tradisjonelle fortellinger, de dekker alle sjatteringer av livet også det du egentlig kunne ha deg frabedt.

Kilde: Zarma folktales of Niger
Av Amanda Cusham

I en landsby fantes det en vakker kvinne. Det var ingenting som kunne sammenlignes med hennes skjønnhet. Hver gang guttene kom til hennes hjem for å snakke med henne, gjorde hun ikke annet enn å fjerte. Likevel var ikke dette nok til at guttene stoppet å komme. Snart hadde hun drept tjue gutter med sin fjerting. Om en gutt bestemte seg for å fri, visste han slektninger at de ikke trengte å tenke på en medgift.

En dag fikk en ung mann høre om kvinnen og han forberedte seg for å dra og fri. Hans familie satte seg i mot det. “Vil hun virkelig drepe en gutt som kommer for å snakke med henne?”, spurte han. “Du kan ikke reise.” Men gutten nektet å høre på det. Han gikk inn i skogen og spiste “gum arabic”. Da han kom tilbake til landsbyen, kjøpte han en kalabass med rå peanøtter og grønne bønner og ba om å få det kokt. Etter å ha spist det, fant han lim som kunne forsegle hans anus, og så ventet han utålmodig på kvelden skulle komme slik at han kunne besøke henne. Da kvelden falt på gikk han for å besøke henne. “Salaam aleikum.” Hennes far og mor ønsket han velkommen og sa at jenta pleide å sitte utenfor sin hytta når hun snakket med frierne. Gutten gikk til hennes hytte og jenta kom ut for å møte han. Hun spredte ut en matte og de satte seg. Jenta sa ikke noe, men begynte straks å prumpe: “Atibuum buum, atibuum buum buut.” Etter hennes tredje runde, begynte gutten på sin runde. Han reiste seg og tok bort limet fra anus og begynte bombingen. Hans fjert sa, “Gaddu, gaddu, gadal, ga du, duut.” Begge arbeidet noen runder annen hver gang. Men jenta var snart utslitt. Og svak som hun var, døde hun.