På bildet over ser du min far, jeg tipper at bilder er fra begynnelsen av 1960 årene. Sannsynligvis er det fra London og den tiden min far studerte film. Bildet viser en unik side av han, en side fylt med håp, åpenhet og drøm.

Min far var voldelig, vi (mine søsken og meg) har stort sett kalt han en psykopat. Jeg husker ikke så mye fra min barndom, kun noen små glimt. Ett hvor jeg sitter krumbøyd i en stor kjøkkenskuff, et annet bilde hvor min mor sitter forslått i et hjørne på kjøkkenet og et hvor min onkel løfter min far opp mot en vegg hvor han truer min far med å jule han om han ikke gir seg med å slå min mor. Jeg husker kun en gang hvor han var voldelig mot meg og min bror. Vi var ute og gikk, vi leide min far. Jeg husker ikke hvorfor det skjedde, hva som var årsaken til hans handling. Hadde vi sutret? Hadde vi kranglet? Brått hev han oss begge bakover for så å kaste oss mot hverandre mens han fortsatt holdt oss. Stort sett var det min mor som fikk lide for hans voldsomme temperament iblandet alkohol. Dette skjedde før jeg var fem, da hadde min mor fått nok. Hun tok meg og mine to mindre søsken og dro sin vei.

Etter hvert sluttet min far med alkohol og stadig prøvde vi å ha kontakt. Jeg som var eldst kunne få besøke han der han bodde i byen. Da gikk vi på kattejakt og jeg fikk alltid en kattunge eller to som jeg tok med meg hjem. Men da alkoholen forsvant, overtok løgnen i blandet det voldsomme temperamentet. Hadde han fått det for seg at jeg ikke hadde vært på skolen, raste han rundt i leiligheten helt til jeg innrømmet at det stemte, selv om det ikke gjorde det. Og da kom sjarmen hans fram, hver sommer ble en Amerika tur planlagt, det skjedde aldri. Hans stadige løgner drev oss bort, min søster måtte kjøre i rasende fart til han fordi han mente at han måtte til sykehuset i all hast. Da hun kom fram for å hente han, hastet det ikke likevel, for han måtte fylle ut tippekupongen først. Da min bror havnet i gjeld på grunn av min far hadde vi fått nok. Min far ble etter hvert en ynkelig mann.

Den siste som hørte noe fra min far var min eldste sønn, han ringte min sønn, men min sønn forsto ikke hva han snakket om i den andre delen av røret. Ikke lenge etter ble faren min funnet død i sin leilighet og min sønn har fått evig dårlig samvittighet fordi han ikke forsto hva han ville. Da han ble funnet død hadde vi ikke hatt kontakt med han på flere år.

Det var trist at min far døde, men jeg følte verken det ene eller andre. Jeg tenker at han levde i en tid som ikke forsto han. Men jeg syns bildet over er fint, det bildet gjør meg litt stolt.

Comments

comments