Shiva og Parvati satt i himmelen og så ned på jorden. Mens de satt slik, fikk Parvati øye på en meget fattig gammel mann som gikk snublende og humpende av sted på en vei. Han var kledd i filler og hadde på seg gamle sandaler som var festet på føttene med noen taurester. Parvati syntes synd på den gamle og hun spurte Shiva om han ikke kunne hjelpe denne gamle mannen ved å kaste ned en sekk med gull.
Shiva så på den gamle en lang stund. Så sa han: ”Det kan jeg ikke!” Parvati ble forvirret. ”Hva mener du? Hvorfor kan du ikke hjelpe? Du er mektig og du kan gjøre alt du vil.” ”Jeg kan ikke gi han en sekk med gull”, sa Shiva, ”for han er ikke rede til å motta den.” ”Vær så snill å gjør det, kjære mann.”, ba Parvati.
Shiva kastet ned en sekk med gull på veien den gamle vandret på.
Imens gikk den gamle å tenkte på hvor hans neste måltid ville komme fra og når han ville spise igjen. Plutselig fikk han øye på noe som lå fremfor han. Han smilte med seg selv og tenkte: ”Takk gudene for at jeg så den steinen før den ville ha ødelagt mine sandaler.” Så han tok et langt skritt over sekken og gikk videre.