Men en ting husker jeg og det er synd jeg ikke har fått dem med på bildet. Det var en delegasjon tilstede, en delegasjon fra Bulgaria. De, altså delegasjonen, kom inn i rommet som en særdeles streng og alvorlig gjeng. Anføreren var en kvinne som så desto strengere ut. Da vi kom i samtale med dem, viste det seg at de representerte det statlige humor huset i Bulgaria.
Jeg ble kjent med gjengen. En kom på besøk til Norge og jeg fikk besøke dem og delta på deres festival. Festivalen var en konkurranse i å fortelle de beste vitsene hvor jeg var en slags æresgjest, og jammen måtte jeg også fortelle en vits som ble spontan oversatt. Gamle som unge deltok i festivalen og hadde forberedt et repertoar av vitser, eller lokale humoristiske fortellinger.
Noe annet som skjedde i Hellas var jeg ble kjent med Manya Maratou, en gresk forteller som jeg holder kontakten med nå og da og som jeg har truffet flere ganger opp igjennom årene.
Reiser, det er noe jeg savner, å gjøre ny bekjentskaper.